En av dem

Nord-Norge

"Vi begynner å løpe når solen har gått ned," sier jeg og ser ut vinduet. Det er faktisk sol ute. Solen skinner gjennom trærne og inn i stuen. "Ok". Jeg snur meg mot han. Han ser på meg. Ikke i øynene, men på kroppen. Jeg har lagt merke til at han har kastet flere blikk på meg. "Hva ser du på?" spør jeg og trekker på skudrene. "Du glinser," sier han. Jeg ser ned på de bare armene mine. Han har rett. Jeg glinser. Akkurat som om huden min er laget av tusen diamanter. Knut og Kirsten har fotalt meg det, men jeg har aldri lagt merke til det selv. "Ja," sier jeg og ser opp igjen på han. Han ser ennå på armene mine. "Det er det som skjer når solen skinner på vampyrer," avslutter jeg. "Det er derfor du ikke kan gå ut i solen?" Jeg nikker. "Menneskene vil se at vi er annerledes". 

Solen har endelig gått ned. "Vi kan begynne å løpe nå," sier Theo. Jeg nikker samtidig som jeg tar på meg jakken. "Hver forsiktig gutten min," sier Svend og klapper han på ryggen. Han sier ingenting til meg, noe som irriterer meg litt, men jeg lar det gå. Kanskje jeg fortjener det? Jeg vet ikke. Akkurat nå føler jeg at alt jeg gjør er gale.

"Ok, noen småting du må vite når vi løper," sier Theo og ser på meg. Jeg nikker for å vise at han skal fortsette. "Jeg kan ikke snakke når jeg er ulv, så du må lese tankene mine". "Ja, det kunne jeg nok tenke meg til," sier jeg og gir han et lite smil. "Andre ting du må vite, hvis jeg småjogger fra deg, er det nok fordi jeg skal transformere meg til menneske". "Notert," sier jeg. "La oss ikke bruke mer tid da," sier han og transformerer seg til ulv før han begynner å løpe. Jeg løper etter han. 

For å være ulv, er han ganske rask. Jeg trodde jeg måtte løpe litt tregt, men han er jo rask. Nesten like rask som meg. Vi løper nordover. Mørket gjør det vanskeligere å se, men jeg har fremdeles ganske bra syn. Vinden begynner å blåse sørøst. Jeg tar et innpust. Det lukter blod, men jeg kan ikke bli distrahert. Vi løper lenger og lenger nordover. Jeg kjenner at det blir kaldere og kaldere, men det gjør ingenting. Verken jeg eller Theo kommer til å fryse.  

"Skal vi stoppe?"  "Ja," roper jeg. Vi stopper opp. Theo småjogger litt lenger vekk fra meg. Jeg skal akkurat til å jogge etter han, men så kommer jeg på det han fortalte meg rett før vi begynte å løpe. "Vi starter å lete i dette området, og hvis vi ikke finner noen ting, løper vi lenger vest," sier Theo samtidig som han kommer mot meg. Jeg nikker. Vi går i hver vår retning, men langt nok til at vi kan holde et øye med den andre.

Tenk hvis vi ikke finner Trygve. Hva skal vi dø gjøre? Jeg trodde ikke Ducibus ville drepe meg siden jeg har så mange krefter. De sa jo at jeg var sjelden. Det er få, og kanskje ingen, andre som har flere krefter enn en. De er aldri fortalt meg om andre som har flere krefter enn en. Sier de at de kommer til å drepe meg bare for å stresse meg?

Jeg stopper opp og ser ned i snøen. Så setter jeg meg ned på huk. Menneskespor? Det er flere skospor, men fra samme føtter. "Theo!" roper jeg. Han kommer løpende. "Funnet noe?" spør han. "Kanskje, se her," sier jeg og peker. "Menneskeføtter," han setter seg også ned på huk og studerer. "Det er veldig få mennesker som går her på denne tiden av året," sier han. Han lener seg mot fotsporet og lukter litt. "Det lukter ikke vanlig menneske," sier han og reiser seg brått opp. Jeg kan ikke annet enn å le litt. "Tror du det er Trygve?" spør jeg. "Kan være, men jeg klarer ikke å lukte om det er akkurat han eller bare en annen vampyr". Theo trekker på skuldrene. "Vi ser hvor disse sporene går," sier jeg og resier meg jeg også.

Vi følger sporene. "Jeg håper virkelig at det er Trygve," mumler Theo for seg selv. "Hvorfor det?" spør jeg. Begge ser ned i snøen og er fokuserte på sporene. "Fordi jeg vil ikke at du skal bli drept! Jeg bare skjønner ikke hvorfor Ducibus legger Trygve sine valg på deg. Det er ikke sånn at du har ansvaret for han liksom," forklarer han og kaster rundt på armene sine. "Jeg skjønner det, men det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Så vi får bare prøve å tenke så positivt som mulig," sier jeg og trekker på skuldrene. "Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å være så positiv," Theo ler og dulter meg i skulderen. Jeg gir han et lite smil. 

"Stopp," vi nesten samtidig. "Sporene bare stopper," sier jeg og setter meg på huk. "Storm?" "Tror du det?" spør jeg. "Jeg vet ikke jeg," Theo tar opp hendene med håndflatene mot meg som om han overgir seg. "Hvorfor har ikke disse," jeg peker bak meg. "Sporene forsvunnet da?" "Jeg vet ikke, jeg er ikke stormekspert eller vampyrekspert," sier Theo. "Vi kan jo fortsette denne veien, siden det er den veien de siste sporene peker," fortsetter han og peker vest. Jeg nikker. 

1. desember!!!! Jeg er så glad for at det endelig å er desember! 😁🎄Har dere julekalender? Jeg mener at man aldri kan bli for gammel for kalender 😛