En av dem

Et menneske?

I dag skal jeg og Theo reise videre. Hodet hans er mye bedre nå, og Knut sier at sjansen for at han besvimer er svært liten. Vi har bestemt oss for å dra til Grønnland i stedet for Island. Det er større sjans for at Trygve er der. "Da drar vi," sier Theo og gir meg et smil. "Jeg synes dere burde ha med flere," sier Knut rett før vi skal gå ut døren. "Hvorfor det?" Theo trekker sammen øyenbrynene. "Jeg vet ikke, det er bare en følelse". "Jeg kan bli med," Olav kommer gående fra stuen. "Ok, jo flere, jo bedre," sier jeg og går ut døren. 

Vi begynner å løpe mot flyplassen. Det er et godt stykke. Heldigvis er det mye skog på veien, slik at vi kan løpe raskt. Vi stopper et stykke fra flyplassen slik at Theo får skiftet og kledd skikkelig på seg. "Fly til Grønnland," sier Olav. "La meg sjekke," sier flydamen og begynner å skrive på pc-en sin. "Det er et fly som går om ca 1 time". "Ja, vi tar det!" sier Olav og gir meg et smil. Jeg nikker og smiler. "Ja, høres bra ut for meg". 

"Hvor skal vi egentlig starte å lete?" spør Theo. "Det vet vi ikke før vi har sett stedet," sier Olav og himler smått med øynene. "Hvis det er noen spor fra han, går vi den veien sporene følger," fortsetter han. "Og hvis det ikke er noen spor?" spør Theo. "Da får vi finne noen spor". 

Ingen sier noen ting på flyturen. Jeg vet ikke grunnen. Theo sov hele turen og Olav leste i noen blad som lå i lommen på setet. "Kjære passasjerer, vennligst ta på dere beltet. Vi lander om 10 minutter. Jeg gjentar, vi lander om 10 minutter". 

"Hvor skal vi begynne?" Theo ser på meg. "Vi må i hvert fall komme oss vekk fra folkemengden," sier jeg og ser meg rundt. Olav nikker seg enig. Vi starter å løpe nordover. Det snør lett. Ingen av oss sier noe. "Det kommer snart storm," hører jeg Theo tenker. Jeg stopper opp. Storm? Vi kommer aldri til å finne Trygve i en storm. Olav og Theo stopper opp de også. "Hva er det?" spør Olav. Han småjogger bort til meg. "Hvor lenge tror du-" jeg får ikke spurt ferdig. "Kanskje 3 dager, 4 hvis vi er heldige," svarer Theo. Jeg ser bort på Olav. Han trekker sammen øyenbrynene. "Det kommer storm. Vi kommer aldri til å finne Trygve hvis det kommer storm". "Vel, da burde vi ikke bare stå her og gjør ingenting. Vi deler oss opp, jeg går denne veien, Sofie du går den veien," Olav peker i motsatt retning. "Og Theo du går den veien," avslutter han. Vi nikker og løper i hver vår retning. Jeg ser meg rundt. Det er ingenting her. Ingen spor. Ingen lukt. Ingenting. Jeg ser ned i bakken til ingen nytte. Hvis det er spor, er det  begravet av nysnøen uansett. 

"Kom hit!" roper Theo plutselig. Olav og jeg er ved siden av han på et blunk. "Hva er det?" spør jeg og setter meg på huk. Theo graver med hendene sine. "Det er en lukt her". Jeg tar et dypt innpust. Menneske? "Sofie, kanskje du kan høre noen av tankene til Trygve, eller du kan bruke en av de mange kreftene dine på han?" spør Theo. Jeg nikker og lukker øynene. Alt jeg tenker er Trygve. Lukten av han, synet av han, energien han strålte ut. "Lurer på hvordan det går med henne. Heldigvis har vi fått blod nå. Sofie, hvordan går det med henne? Kanskje hun har glemt meg". Vi? Har han følge? Og er det en jente? "Lurer på hvordan det går med henne?" Det er en jente. Han er sammen med en jente? "Sofie?" Hvem er denne jenten? "Hallo? Jorden venter?" Men han tenkte jo på meg. "Sofie!" Jeg blunker med øynene. "Hæ?" "Går det bra med deg?" Olav ser bekymret på meg. "Jada, jeg bare, eh, jeg," jeg sukker. "Klarte du å høre Trygve sine tanker?" Jeg nikker. "Han noe om at de hadde endelig fått blod, og han tenkte på familien sin," sier jeg. Jeg vil ikke si at han tenkte på meg. "De? Har han følge?" Theo ser oppgitt ut. Jeg nikker. "Jeg tror det er en jente," nesten hvisker jeg. Theo fortsetter å grave. "Hva i alle dager," sier Theo samtidig som han drar opp et menneske. En gutt, ikke så gammel. Kanskje 16 år? "Hvem er det?" spør Olav. "Jeg vet ikke, vi så han samtidig som deg, og -". Jeg avbryter Theo; "Han er helt blek". "Kanskje det er," "Nei, Trygve hadde aldri drept et menneske". "Men Sofie sa at han var utrolig tørst. Kanksje han måtte," Nei, sier jeg!" Olav ser stygt på Theo. Theo gjengjelder blikket. Det er noe kjent med gutten. "Jeg lurer på hva han gjorde her ute," mumler jeg og ser på gutten. "En gutt på Grønnland, helt alene og langt vekke fra mennesker". "La oss grave han ned igjen og begynne å lete eter Trygve. Han kan ikke være langt vekke," sier Olav. Jeg nikker. "Vi må finne han før stormen kommer," legger jeg til.   

Jeg gleder meg allerede til helg 😅🙈