En av dem

Spå framtiden?

"Hvem eller hva er Ducibus?" spør jeg. Ducibus, det høres så rart ut. Det kan da ikke være norsk. "Ducibus er det latinske ordet for lederne. De bestemmer over alle vampyrer. Hvor hørte du det?" "Trygve tenkte på dem". Jeg ser bort på Trygve og smiler svakt til han. "Ducibus har også krefter. Mennene er ganske sterke, men jenta er verst. Gjør det hun sier, fordi hvis hun ikke er fornøyd er det noen som kommer til å svi," Olav mumler det siste. "Men hvorfor er de så sterke da?" "De har også krefter, slik som deg. For å bli en del av Ducibus må man ha krefter. Trygve, Anna og Olav har blitt tilbudt plass hos dem, men alle 3 har takket nei". Knut ser bort på dem. Jeg snur meg også mot dem. Så de har også krefter. "Hvilke krefter har dere da?" spør jeg. "Jeg kan se framtiden, men den forandrer seg stadig," Anna snakker i en glad tone. Jeg nikker og smiler. Det må være ganske kult å kunne se framtiden da. Jeg ønsket jeg hadde den kraften.

"Jeg vet dette høres veldig rart ut, men kan jeg se om jeg har flere krefter?" Jeg ser bort på Kirsten. Hun smiler et varmt smil til meg. "Det er en utrolig liten sjanse for å ha flere enn 1 kraft, men selvfølgelig kan du prøve". Jeg puster dypt inn og nikker. Selvfølgelig er det liten sjanse, men det er jo en sjanse. Hvorfor ikke bare prøve? "Hvilke krefter finnes det da?" "Man kan lese tanker, ha skjold, se framtiden, flytte på ting, smerte illusjon, kontrollere de 4 elemtene, egentlig alt du har lest om i bøker og sett på filmer". Jeg nikker. Så alt jeg har lest og sett er faktisk ekte? "Jeg vet en kraft hun i tillegg til å lese tanker," mumler Trygve. Alle snur hodene mot han. Han svelger høyt og ser skrått ned i bakken. "Fordi jeg kan ikke lese tankene hennes," avslutter han og ser opp på meg. Øynene hans møter mine. Jeg kan ikke annet enn å se vekk.

Hvordan går det an å ha slike øyne? Øyenfargen er ikke den samme som den var da jeg møtte han i skogen. Nå er de gyldenbrune. Det føles ut som om han kan se rett gjennom meg. Jeg følte han kunne se alt jeg tenkte, alt jeg følte, alt jeg har gjort i livet. Uten å tenke over det biter jeg meg svakt i leppen og snur meg rolig mot han. Øynene hans er ennå på meg. En varm følelese går gjennom kroppen, men hjertet slår ikke hardere. Det slår ikke i det hele tatt. Jeg tar hånden til brystet. "Hjertet slår ikke fordi du er udødelig," Trygve snakker med en rolig lav stemme. Jeg trodde han sa at han ikke kunne lese tankene mine. "Åja," er alt jeg klarer å få ut.  

"Ok, vil du prøve å se om du har en kraft?" Knut drar meg ut av tankene mine. Jeg snur hodet mot han og nikker. "Sett i gang," han gir meg et smil. Jeg lukker øynene et lite sekund. Hvilken kraft vil jeg ha? Den smerte illusjonen virker jo ganske praktisk å ha, men jeg skjønner jo ikke hvorfor jeg hadde trengt den, eller hvordan jeg bruker den. Jeg åpner øynene mine og ser på Olav. "Smerte," hvisker jeg med en usikker tone og ser mot han. Han ser på meg et lite sekund før han faller ned på knærne. "ÆÆ!" skriker han og tar seg til hodet. Jeg stopper opp med en gang og tar et par skritt bakover uten å tenke over det. Hvordan går det an? "Helt umulig," hører jeg Anna tenke.

Jeg ser bort på Knut. Han sitter på sofaen med et stivt blikk. Det er ikke en muskel som beveger seg. "Knut?" sier jeg sakte og setter meg forsiktig ved siden av han. "Dette er helt utrolig! På den korte tiden har du 3 krefter, hvordan går det an?" Han sitter med et tenkefjes. "Hva var navnet ditt igjen?" "Sofie, jeg heter Sofie," sier jeg. "Har du lyst til å prøve en annen kraft?" Jeg nikker et lite nikk. "Skal hun prøve enda flere krefter? Argh, kanskje hun kan prøve å se framtiden sånn at jeg ikke trenger å bry meg så mye om det," jeg ser vekk fra Anna. Av en eller annen grunn kjenner jeg det ganske godt. Måten hun tenker det virker ikke så positiv. Jeg ser heller bort på Trygve. "Sofie ser såret ut, lurer på om hun hørte hva Anna tenker. Hun må virkelig passe på tankene sine". Jeg kan ikke annet enn å smile et lite smil. Hvordan kunne jeg tro at han var en skogsmorder?  

"Maria!?" Jeg snur meg mot Knut. "Unnskyld, hæ?" sier jeg. "Jeg lurer på om jeg kan snakke med deg alene". Knut ser på meg. Jeg nikker bare. "La oss--," Jeg får ikke med meg mer. En smerte sprer seg i kroppen min. Selv om jeg sitter på sofaen, kjenner jeg knærne svikte. Hele kroppen svikter, og jeg venter på å smelle hodet i gulvet, men det skjer aldri. Hodet mitt lander i stedet for på noe mykt.

<Knut får noe over seg>

"Flytt deg Knut," skriker jeg og åpner øynene mine . Han reagerer raskt og flytter seg fra sofaen. Jeg ser opp i taket. Noen sekunder senere løsner en stor lysekrone fra taket og treffer stedet Knut satt for noen sekunder siden. Jeg ser sjokkert på Knut.

"Hun så det komme! Helt utrolig! Så enten kan hun kun se farer, eller så kan hun se fremtiden". Jeg presser leppene sammen og reiser meg sakte opp. Hvordann er det mulig? "Ehm, Knut, du ville snakke med meg alene," sier jeg sakte. Han nikker med et lite tenkefjes. Alle andre går rolig ut. Til slutt er det kun Knut og meg i stuen. "Sofie, du vet at du er en vampyr," han ser nøye på meg. Jeg bare nikker et lite nikk. Ja, jeg tror nok jeg har skjønt at jeg er vampyr. Jeg lå i smerte i noen dager, kjenner hvor trøst jeg er på blod, hjørnetennene mine er skarpere enn sist gang jeg sjekket, alle sansene mine er mye bedre, og jeg har noen rare krefter som jeg ikke trodde gikk an. Jeg ser nøye på Knut. Han ser også på meg. "Men, du er ikke helt som alle andre vampyrer," avslutter han.

Nytt kapittel på en onsdag fordi Why not? 😊😛