En av dem

"Ulvegreier"

«Så, blir du med hjem?» spør Theo og ser på meg. «Hæ? No way, hun blir med meg hjem,» sier Trygve før jeg får svart. Jeg snur meg mot han. «Og hvem har sagt det?» spør jeg og ser irritert på han. «Sofie,» han stopper opp og veksler blikk mellom meg og Theo. «Kan jeg få snakke med deg, alene? Spør han med sammenbitte tenner. Jeg himler med øynene og går litt vekk fra Theo.

«Hva vil du?» spør jeg med irriterende stemme. «Du vet godt at det er farlig,» sier han og snur seg mot meg. «Hva da?» «Å gå hjem til han,» sier han og peker i retningen mot Theo. «Hvorfor det?» spør jeg og løfter et øyenbryn. Han var ikke mindre farlig da jeg var halvt vampyr. «Han er en varulv,» sier han og ser på meg som om jeg er dum. «Ja, og? Hva som om han er varulv? Jeg er vampyr. Jeg var jo med han da jeg var menneske,» sier jeg og himler med øynene. «Han kan miste kontrollen, han kan drepe deg, Sofie,» sier han stille.

Jeg biter meg i leppen. Miste kontrollen over seg selv. Minnene kommer som om det skjedde i går. Ristingen, den ukontrollerte pusten, svetten i pannen. Han har allerede mistet kontrollen, men da var jeg menneske. Han kunne drept meg. Hvis jeg hadde pushet han et sekund til, kunne jeg vært dø nå. Men han er alt for glad i meg! Theo ville aldri skadet meg, og uansett er jeg vampyr nå. Jeg kan ta hånd om meg selv.

Til slutt ser jeg på Trygve og sier; «Javel». Han smalner øynene. «Du tenkte en stund der». «Får jeg ikke lov til å tenke»? spør jeg frekt. «Jo, men hva tenkte du på?» spør han. Jeg himler med øynene. «Det. Trenger. Ikke. Du. Å. Vite,» sier jeg tydelig til han før jeg snur meg og går bort til Theo.

«Skal vi gå?» spør jeg og tar hånden hans. Han nikker fornøyd og gir Trygve et «jeg-vant»-blikk. Jeg stopper opp. «Vent litt,» mumler jeg. «Foreldrene mine, har du sett de i det siste?» «Ja, de gleder seg til å se deg! Ååå, som de har savnet deg,» sier han og smiler glad til meg. Jeg trekker øyenbrynene sammen. «Hva er det foreldrene mine har fortalt deg om meg?» spør jeg. Det overrasker meg egentlig ikke at de har løyet han. «De sa at du bare forsvant, og at de har prøvd å lete etter deg, men at de ikke har funnet deg,» sier han. Nå er det han som trekker øyenbrynene sammen. «Hvordan det?» legger han til. Jeg biter meg svakt i leppen. «De løy,» hvisker jeg. Theo studerer meg. «Det var de som gjorde meg om til full vampyr. Du husker den campingturen jeg snakket om?» Jeg ser på Theo, og han nikker. «Da vi kom dit, skulle mor vise meg noe, også bet de meg i armene,» sier jeg og drar opp ermet på genseren. «Vent hæ?» Theo tar tak i armene mine og studerer sårene. «Ja, så forsvant de. De lot meg ligge i skogen, alene og håpet på at giften deres skulle drepe meg». Stemmen min har blitt mye lavere nå. Theo drar meg inn i en klem. «Hva skal vi gjøre nå da?» spør jeg. «Jeg vet ikke, foreldrene dine er hjemme hos oss akkurat nå,» sier Theo bekymret. «Vent, hva?» Jeg dytter meg selv ut av klemmen. Han nikker. «Du må advare foreldrene dine! Si at de skal komme seg vekk eller noe,» sier jeg stresset. «Hvordan da?» spør han. Jeg heiser opp skuldrene og slipper de slapt ned for å vise at jeg ikke vet. «Gjør noe ulvegreier? Kan ikke dere kommunisere på en eller annen måte?» spør jeg. «Ehm, joda, bare bli her,» sier han og begynner å småjogge lenger vekk fra meg. 

Plutselig hører jeg et ulveul. Det må være Theo. «Sånn, jeg håper at de hørte det,» sier han og gir meg et usikkert smil. «De må vel ha hørt det,» sier jeg og smiler til han. «Men hva skal vi gjøre nå da?» «Jeg vet ikke, kan vi ikke bare være her og vente?» spør jeg usikkert. «Joda, vi har mye å snakke om,» sier han og setter seg rett ned på bakken. «Ja, vi har jo ikke sett hverandre på mange uker,» sier jeg og setter meg ved siden av han. «Hver så god, du kan starte,» sier han og ser på mg.

Jeg starter å fortelle helt fra starten av. Helt fra da jeg gledet meg til campingturen. Også videre hvordan jeg møtte Trygve og trodde han var en morder, og at jeg ikke visste at jeg var en vampyr. «Vent litt, du visste ikke at du var en vampyr? Hvem vet vel ikke hva de er?» skyter Theo inn mens jeg forteller.
Så forteller jeg videre om familien til Trygve, hvor kjærlige de var. Deretter går jeg over til at jeg finner ut av at jeg har krefter, og at jeg er sjelden. «Hva har jeg sagt hele tiden? Du er den perfekte jenta alle guttene sikler etter,» sier Theo til meg. Jeg kan ikke annet enn å le. «Hvilke krefter har du da?» Jeg begynner å fortelle om alle kreftene jeg har. Theo virker fascinert over det. Så går jeg over til Ducibus og at jeg fikk bli medlem der, fordi det var en krangel i familien til Knut og Kirsten. 
Når jeg er ferdig å fortelle om alt sitter Theo der med åpen munn og hevet øyenbryn. «Skal si du har opplevd mye på disse ukene». Jeg nikker. «Hva med deg da?» spør jeg. «Vel, jeg har egentlig bare spist, sovet, og lett etter deg,» sier han og trekker på skuldrene. Jeg trekker øyenbrynene sammen. «Selvfølgelig må jeg lete etter min beste venn når foreldrene kommer og forteller at du er borte,» sier han og legger armen rundt meg. «Naw,» sier jeg og legger hodet på skulderen hans. Vi blir sittende sånn en liten stund. I stillhet.

«Jeg har et spørsmål,» sier jeg og løfter hodet. «Mhm?» Theo snur seg mot meg. «Hva gjorde Ducibus da jeg forsvant?» Theo ler en liten latter. «De ble utrolig sure på deg, også sa de at de skulle finne ut av hvem som tok Nicole. Så forsvant de egentlig bare,» sier han. «Ble noen skadet?» spør jeg og krymper meg litt. Tenk hvis noen ble alvorlig skadet. «Nei, egentlig ikke. Vampyrjenta bet mor i foten, men det gror raskt igjen». «Hva? Stakkar Hilde,» sier jeg og biter meg i leppen. «Neida, det er ingenting å bry seg om. Sår gror utrolig raskt på oss, en slags ulvegreie,» sier Theo og trekker på skuldrene. «Seriøst? Det er jo så kult!» sier jeg og ser på Theo. «Hvilke andre ulvegreier har dere?» «Jeg, mor og far kan lese hverandres tanker hvis alle er ulver da,» sier han stolt og smiler stort. «Hva med andre ulver? Kan dere ikke lese deres taner også?» Theo rister på hodet. «Nei, man kan kun lese tankene til andre i sin egen flokk». Jeg nikker for å vise at jeg forstår. «Men hvis jeg for eksempel forlater ulveflokken min, stopper jeg å høre tankene til mor og far fordi da er jeg ikke en del av den flokken lenger,» fortsetter han. «Så kult da!» sier jeg. Han bare nikker, men det virker ikke som han synes det er en stor greie. «Hva annet?» spør jeg nysgjerrig. «Hmmm,» Theo klør seg på halsen. «Vi kan se i hverandres øyne,» sier han og ser på meg. Jeg trekker øyenbrynene sammen. «Hæ?» «Altså, når jeg er ulver kan jeg se hva mor eller far se, hvis de også er ulv da,» forklarer han og gjør en liten håndbevegelse. «Noe annet dere kan gjøre?» spør jeg. Theo biter seg i overleppen og rister på hodet. «Nei, tror ikke det».

«Sofie,» sier noen plutselig bak oss. Theo og jeg er raskt på beina og snur oss rundt.

Heia! Meg igjen😊❤️
Nytt kapittel i dag fordi jeg skal på hyttetur til mandag 😅
Også skal jeg på en annen hyttetur fra tirsdag til søndag😊
Så travel uke😅