En av dem

Sjelden?

Jeg ser på Knut. "Du har krefter som ingen andre har," fortsetter han. "Men, jeg forstår det ikke. Det er jo andre som har like krefter som meg, hvorfor er jeg så spesiell?" spør jeg og trekker øyenbrynene sammen. Det gir jo ikke mening. Trygve kan også lese tanker, Anna kan se framtiden, og alle i Ducibus har jo også krefter.

"Det er vampyrer som har krefter som deg, men ingen har så mange krefter som du har, og vi vet jo kun 3 krefter på denne lille timen. Hvem vet hvor mange krefter du egentlig har?" Jeg nikker. "Så jeg er en spesiell vampyr? På en måte?" spør jeg. Det er jo helt opplagt, men jeg må bare være sikker på at jeg har hørt rett. Jeg ser bort på Knut. Han nikker et lite nikk. Det er helt utrolig! Hvordan er dette i det hele tatt mulig? For noen dager siden var jeg bare en vanlig jente, eller jeg trodde jeg bare var en vanlig jente.

"Trenger du litt tid alene?" spør Knut plutselig. Jeg nikker. "Ok, jeg går ut til de andre. Vi kommer inn om en liten stund da," sier han før han forsvinner ut til de andre. Jeg setter meg i en stol og ser ned på føttene mine. "Jeg er en vampyr," mumler jeg til meg selv. "Wow, helt utrolig". Jeg er en vampyr, og jeg har krefter! Det er helt sykt! Hvordan har jeg egentlig disse kreftene? Er det bare tilfeldig eller er det en skikkelig grunn? Så mange spørmsål surrer rundt i hodet.

"Maria er ganske søt. Smilet hennes er så fint. Jeg håper virkelig hun vil bli her en stund," hører jeg Trygve tenke.
"Maria virker som et utrolig hyggelig person. Kanskje vi kan bli bedre kjent. Det hadde jo vært kjekt å ha enda en jente i dette huset," stemmen til Olav er klar og tydelig.
"Lurer på hva Knut og Sofie snakket om," Anna tenker lavt.
"Det hadde vært utrolig koselig å ha Sofie i familien vår. Hun virker som en kjekk jente". Kirsten sine tanker. Jeg begynner å smile av alle tankene. Denne familien virker så koselig. Alle er så hyggelige og snille mot hverandre. Jeg sukker et lavt sukk. Mor og far var jo så snille og koselige de også, men av og til følte jeg meg veldig alene.

"Hei Sofie," Emre kommer inn i stuen med de andre hakk i hæl. Jeg smiler bare som et svar. "Knut?" Jeg ser bort på Knut. Han setter seg i en stol. "Kan jeg spør om noe?" "Ja? sier han samtidig som han nikker. "Hvorfor har jeg disse kreftene, og hvor kommer de fra? Er det bare tilfeldig hvem som får krefter?" Knut ler en liten latter før han retter litt på genseren sin.

"Vel, det har noe med ditt tidligere liv. For eksempel pleide Trygve alltid å lure på hva andre tenkte om han, eller egentlig hva andre tenkte helt generelt". Jeg nikker. "Men jeg er ikke helt sikker om det er slik det fungerer for deg siden du var halvt vampyr i ditt tidligere liv," avslutter han. Jeg nikker. Hmm, nei, jeg tror ikke det stemmer med meg. Jeg har aldri lurt på hva andre tenker om meg. Men jeg var redd for farer, så det er kanskje derfor jeg ser farer. Jeg var ikke den som tok de største sjanseene. Som oftest holdt jeg meg på den sikre siden. "Jeg tror ikke det er slik for meg. Jeg har aldri tenkt over hva andre tenker over meg, eller tenker generelt," sier jeg og trekker på skuldrene.

"Jeg kom på at du ikke har blitt vist rundt i huset, skal jeg vise deg rundt?" spør Trygve plutselig ut av det blå. Det kom uforventet, men det er jo sant. Jeg har ikke sett noe annet enn gangen og stuen. "Ja, det hadde vært kjekt".

"Ok, så dette er kjøkkenet, men vi bruker det ikke siden vi drikker blod". Trygve ler en liten latter. "Det er egentlig for dekorasjon og hvis dødelig kommer på besøk, noe som skjer veldig sjeldent". Jeg nikker.

Kjøkkenet er utrolig fint. Gulvet er lys parkett, og veggene er flis. Flisene er lyse, men noen av flisdelene har små malte detaljer. Kjøkkenbenken er svart marmor. Skapene er en lys farge. Det er ikke hvitt, men en slags kremfarge.

Vi fortsetter gjennom stuen og ut til gangen. "Ja, stuen og gangen har du sett". Trygve gjør en håndbevegelse som indikerer at rommet vi står i er gangen. Jeg bare nikker. "Der er badet,". Trygve peker bort på en dør under trappen. "Jeg tror ikke det er vits å vise det fordi det er bare et toalett og en vask". "Ok," sier jeg bare. Jeg vet ikke hva annet jeg skal si. "La oss gå opp da". Trygve tar 2 og 2 trappetrinn om gangen, så jeg må gå raskere for å holde følge, men det gjør ingenting fordi jeg blir ikke sliten av det.

"Ok, så, inn dit er rommet til Knut og Kirsten, der et rommet til Anna, inn dit er Olav sitt, og i enden av korridoren er mitt," sier han og peker på den lukkede døren. Vi får bort til rommet hans.

Rommet er så åpent. Den ene veggen er nesten bare er stort vindu. På motsatt side er det en haug med bøker og gamle gjenstander. Jeg ser rundt i rommet. Det er verken en seng eller en kiste. "Hvor," jeg prøver å tenke en god måte å spør hvor kisten hans er. Kanskje de er nede i kjelleren? "Ehh, hvor sover du?" Spør jeg og snur meg mot han. Trygve flirer før han drar hånden gjennom håret. "Vampyrer sover ikke". Han sukker et lite sukk og trekker på skuldrene. Sover ikke? Som i aldri? Aldri i livet? "Men blir dere ikke slitne eller?" Han rister på hodet. "Så vi skal ikke sove i natt?" Spør jeg vare for å få det avklart at jeg aldri kommer til å sove mer. Han fortsetter å riste på hodet.

Nå er det lenge siden sist😅
Unnskyld, jeg har vært så opptatt med skole, dans og venner 😬🤷‍♀️
Jeg skal prøve legge ut litt oftere😘