En av dem

En del av familien?

"Jeg er blitt tilkalt for å hente deg," sier Thomas. "Åja, hvorfor det?" spør jeg. "Det er kommet gjester". "Skal vi drepe enda flere?" spør jeg sjokkert. "Neida, det er kommet en vampyrfamilie, og Johan vil at du skal se hvordan de snakker emd dem," sier han. "Åja, ok," sier jeg. Hvorfor skal jeg egentlig se på noen som snakker? Jeg vet jo hvordan man snakker til folk. 

"Sofie, sier Johan og ser på meg. "Du skal sitte i 3. etasje og se hvordan vi oppfører oss," fortsetter han. Jeg nikker. "La meg vise deg hvor du skal sitte". Vi går opp noen trapper, og inn en dør. "Sett deg her," han finner fram en stol og setter den mot veggen. Jeg ser uforståelig på han. "Det er et vindu her". Han tar tak i noe i veggen og drar det utover slik at et vindu kommer til syne. Jeg setter meg i stolen og ser ned. Det er hovedrommet. Alle i Ducibus sitter på hver sin stol. Johan har kommet seg ned og står nå i midten.  

Plutselig åpnes dørene. Inn kommer Knut og Kirsten. Hva gjør de her? "Hei Knut," sier Johan og gir han et vennlig smil. "Hei," han snakker med en litt usikker tone. "Dere leter etter Sofie?" sier Sigurd. Kirsten nikker. "Dere vet hvem hun er, og dere vet hvor hun er," Trygve kommer inn. Jeg tar meg foran munnen. Han ser helt forferdelig ut. Jeg visste ikke at en vampyr kunne se så dårlig ut. Håret hans ser slitt og skittent ut. Øynene ser trøtte ut. Klærne står skjevt på kroppen hans.

"Og hvis vi sier at vi vet hvor hun er?" Johan vrir litt på hodet, men holder øynene på Trygve. "Jeg hadde blitt utrolig gl, ehm, takknemlig," Trygve biter seg svakt i underleppen. Han skulle si glad. Hvorfor sa han ikke glad? Er det noe forbud mot det? Skal de snakke formelt til Ducibus? "Og hvis vi sier at vi ikke vet hvor hun er?" spør Peder. "Jeg er ganske sikker på at dere vet hvor hun er. Hun er så pass sjelden at dere har alltid et øye for hvor hun er. Men hvis dere ikke vet hvor hun er, må jeg spør om dere kunne tatt meg". Jeg trekker øyenbrynene sammen. Tatt han? Hva mener han med det? 

"Dessverre, du er for unik til det," sier Johan og tar hendene sammen. "Men har dere sett henne?" spør Olav og kommer opp ved siden av Trygve. "Ja, vi har sett henne," sier Johan sakte. "Hvor er hun? Jeg må vite det," han tar et par skritt frem. "Jeg er ikke sikker på om dere skal få vite det," Viktor snakker i en rolig tone, men det er et hint av noe. Noe ertende. "Vi må få vite om det, hun er en del av familien," Kirsten snakker i en overraskende rolig tone. "Hun er ikke en del av deres familie lenger," sier Johan. Alle trekker øyenbrynene sammen. "Hvem sin familie er hun da en del av?" Knut tar et par skritt fram. "Jeg vet ikke om dere burde vite det, eller om jeg kan si det til dere". Johan klør seg på haken. "Skal jeg si det? Vil Sofie at de skal vite det?" Jeg biter meg svakt i leppen. De burde kanskje fått vite sannheten, men i tillegg vil jeg ikke at de skal føle seg sviktet. 

"Johan, please! Jeg kan ikke leve slik". Johan rister på hodet. "Du er for unik, så nei". "Du vet hva jeg gjør hvis du ikke gjør det". Trygve går bort helt bort til dem. Deretter setter han seg ned på knærne. Johan sukker. "Javel, men jeg tror ikke Sofie hadde vært glad for at du gjorde dette," sier Johan samtidig som han gnir hendene sammen. Hva er det han skal? Jeg reiser meg brått opp. Uansett hva han har tenkt å gjøre, høres det ikke positivt. Jeg løper ut og inn til hovedrommet. "Hva er det dere skal gjøre?" spør jeg stresset. "Trygve vil ikke leve, og han truer oss med å vise seg foran mennesker". Johan ser nøye på meg. Jeg rister på hodet. "Du kan ikke mene det, Trygve?" sier jeg og går helt bort til han. "Er du en del av Ducibus"? Han reiser seg opp. Jeg nikker svakt. "Jeg kan ikke tro det. Etter hva vi har fortalt deg". Jeg trekker på skuldrene. "Selv om jeg ikke er en del av familien deres lenger, betyr ikke det at du skal drepe deg selv," sier jeg. Trygve nikker svakt på hodet og går bort til Olav.  

Jeg snur meg mot familien. Familien som tok meg i mot og ga meg kjærlighet. Familien som virket som den perfekte familien for meg. Familien som, som, som mangler et familiemedlem. "Hvor er Anna?" spør jeg. "Du hadde rett," mumler Kirsten. "Hva mener du? Hvorfor har jeg rett?" "Anna dro. Hun forsvant. Det var akkurat det du sa kom til å skje," sier Knut. "Men jeg skjønner ikke. Jeg er ikke en del av familien deres lenger," sier jeg forvirret. Jeg trodde at det var grunnen til at det ble oppløst. På grunn av at jeg var der. "Nei, det er du som splitter familien, men det er fordi du er limet som holder oss sammen": Knut kommer mot meg. "Jeg er ikke en del av familien deres, og da jeg var, var jeg ikke i familien så lenge," sier jeg. 

Jeg ser ned på armene mine. Sirklene er dekket til med genseren min. Det begynner å gribble smått i dem. Nei, nei, nei, nei, dette er dårlig tidspunkt. Jeg biter tennene hardt sammen. Knærne svikter. 

<Anna kommer, øyne røde som blod, kaster seg over meg og slenger meg i veggen> 

"Sofie, Sofie, Sofie!" "Kan du høre meg?" "Går det bra med deg?" Jeg nikker sakte på hodet, selv om jeg ikke vet hva jeg nikker til. "Det, det går bra med meg," sier jeg og reiser meg sakte opp. "Sofie," han snakker i en streng tone. Jeg ser på han. "Vi vet det kommer en fare, så det er bare å spytte det ut". Jeg rister litt på hodet for å vise at jeg har lest tanken hans. 

Da var det et nytt kapittel i dag <3