En av dem

Forklaring

"Sofie," sier Knut og Kirsten når vi kommer inn døren. "Hei," mumler jeg og går inn i stuen. "Jeg trenger en forklaring!" sier jeg. Ducibus står i stuen på en lang rekke. Jeg kjenner jeg er utrolig irritert. De har fått meg til å gå gjennom alt dette for ingen grunn.  

"Jeg vil starte å si at dette er en test vi har gjort med alle vampyrer som har krefter," sier Johan. "Vi sjekker hvor høyt nivå du er," fortsetter Sigurd. Jeg nikker for å vise at han skal fortsette. "Alt er satt opp, eller ikke det at venn-, jeg mener Theo ble skadet. Det var ikke meningen," sier Peder. "Du besto forresten," sier Johan og gir meg et ltie smil. "Takk," mumler jeg. 

Jeg lukker øynene. Alt sammen var bare en løgn? Jeg tenker tilbake på da jeg fikk vite om det. Anna fikk et syn om at en bjørn drepte han. Det var løgn. Hun så at Tryve ville komme tilbake. Eller da Ducibus kom og sa at jeg skulle finne Trygve. Når Olivia sa at hvis jeg ikke fant Trygve ville de drepe meg. Johan sa noe til henne som fikk meg til å tenke. Argh, hva var det han sa? "Du vet" Det var det hun visste. De kom ikke drepe meg uansett. Jeg har jo for mange krefter og er for sjelden til at de vil drepe meg! Hvorfor kom jeg ikke på det! Jeg fikk heller ikke vite hvorfor Trygve var så viktig for de. Det eneste de fortalte meg var at han holdt på å vise seg foran menneskene i sollys, men det kunne jeg ikke ha gjort noe med. Jeg hadde ikke klart å finne han før han hadde gjort det.

Og sporene i Nord-Norge. De var falske. Det er derfor de bare stoppet. Og varulvene. Hvis de hadde vært så sultne, hadde de vel ikke bare dratt? Eller er det på grunn av at jeg brukte kreftene mine på dem? 

Guttungen! Jeg vet hvor jeg har sett han. Han var et offer for Ducibus. Det var gutten som sto ved siden av damen i den røde kåpen. Kvinnen som Thomas tok. Det må ha vært sønnen hennes. Jeg kniper øynene igjen. Det må ha vært stemmen hans jeg hørte. "Mamma! Hjelp!" Jeg reiser meg brått opp. Stakkars gutt. Jeg river meg vekk fra de tankene. I stedet tenker jeg på tankene til Trygve. Han la igjen hint i tankene sine. En vanlig person hadde ikke tenkt at det var kaldt der han var. Hvorfor tenkte jeg ikke på det før? Måten han tenkte tankene sine på var så unatulig. 

Jeg åpnet øynene. "Du er den eneste so har bestått denne testsen," sier Peder. Jeg trekker sammen øyenbrynene. "Gjør dere en helt lik test med alle sammen?" spør jeg. Johan nikker. "Ja, men selvfølgelig er det ikke Trygve som alltid forsvinner. Det er jo en som personen er glad i," forklarer han. "Men personen drar alltid til Grønnland?" Johan nikker. "Selvfølgelig gjør vi det litt annerledes. To personer som har to forskjellige krefter kan jo ikke få den samme testen, det sier seg jo selv". Jeg nikker. Helt utrolig! Alle disse dagene har vært løgn og tull. Jeg sukker.

Plutselig kommer jeg på noe. "Du sa at jeg er den eneste som har bestått," jeg ser bort på Johan. Han nikker. "Har dere bestått?" spør jeg. "Da vi ble nyfødt, fantes ikke Ducibus. Derfor har ikke vi gjort den testen, men vi hadde nok bestått. Vi har tross alt noen av de mektigste kreftene i verden". Jeg nikker. "Hva er det mange gjør feil?" "De fleste glemmer ut kreftene sine i denne testen. De blir så stresset at de glemmer dem helt ut," sier Olivia. "Men du brukte kreftene dine flere ganger". "Hvordan vet du det?" spør jeg. "Vi har jo selvfølgelig skjulte kamera," sier Olivia som om jeg er dum. "Hvordan kan dere ha hatt skjulte kamera når vi gikk ute i skogen?" spør jeg. "Alt er jo satt opp, Sofie. Også kan jo jeg se hva andre har sett, så jeg så hva ulvene så da du brukte kreftene dine, og jeg har sett hva Olav og Trygve så". Jeg nikker. "Men du fikk jo litt hjelp av vennen din, som fortalte at du kanskje kunne bruke en av kreftene dine for å finne Trygve," sier Olivia. Jeg ser på Theo. Han gir meg et smil.