En av dem

The End

  Olav, Knut og jeg er hjemme. De andre er ute og jakter. Knut leser i avisen, og Olav ser på TV. Jeg leser i et blad som lå på bordet. Ikke så mye som skjer, men jeg trenger å slappe av etter det som skjedde. Tanker surrer rundt i hodet. Det er så rart. Jeg føler ikke jeg har klart å stole på noen etter det som skjedde. 

"Jeg tror jeg går en tur," sier jeg og legger fra meg bladet. "Jeg trenger litt frisk luft". Knut og Olav nikker.      

Jeg åpner døren og puster inn den friske luften. Så lukker jeg døren og begynner å løpe. Håret flagrer. Vinden i fjeset. Det er så herlig å bare løpe. Den eneste lyden er naturen. Jeg stopper opp og ser meg rundt. Bare skog. Solen holder på å gå ned og lager en fantastisk farge på himmelen. Jeg setter meg ned på en stein. Tankene flyr rundt meg. Alt fra starten til nå. Tiden har gått så raskt. Det er rart å tenke på. Jeg skal leve i evigheten. Hva skal jeg gjøre på denne tiden? Hva skal jeg gjøre i all evighet?  

Plutselig hører jeg lyder bak meg. Jeg reiser meg og snur meg raskt. "Hva gjør dere her?" spør jeg. Jeg biter meg svakt i leppen. En dårlig vane. "Vi var bare på tur, også så vi deg sitte er, alene". Jeg ser på de to. Nei, dette er ikke tilfeldighet. De to jeg en gang kalte mor og far kommer gående sakte mot meg. De har flere venner rundt seg. Dette er ikke tilfeldighet. De var ventet på denne muligheten. "Hva vil dere?" Jeg ser først på mor, deretter på far. Ingen svarer. De kommer bare gående mot meg, sakte, men sikkert. "Smerte," hvisker jeg og gir alle smerte. "AAAARG!!!" Alle sammen faller ned på bakken og vrir seg i smerte. Jeg ser på dem. Hodet mitt begynner å pumpe. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde dem. Hva skal jeg gjøre? Kreftene mine er ikke sterke nok til å holde dem vekke."Kom hjem," hører jeg en tanke. Trygve sin tanke. "Vi er klare," fortsetter den. Da er det bare en mulighet. Jeg stopper å bruke kraften og snur meg. Så begynner jeg å løpe alt jeg kan. Ettersmerten holder de igjen, så jeg får et ganske bra forsprang.  

"Hjelp!" roper jeg når jeg komme rinn i huset. Alle står klare. Ducibus er også her. Hvordan kom de så raskt? Vi står klare til å bruke kreftene våre. Alle står forskjellige veier. De er på vei, jeg føler det. Det er helt stille. Plutselig er det en bevegelse utenfor. Jeg gir personen smertefølelse. Den skriker og faller ned på bakken. Så stopper jeg. Det var bare en person. Hva skal vi gjøre? De er minst 12 stykker. 

Plutselig smeller det oppe. De har knust vinduet oppe og er inne i huset nå. Inngangsdøren åpnes. Alle strømmer inn. Ducibus begynner å slåss med de som har kommet seg inn oppe. Vi andre er nede i første etasje og slåss. Jeg har fått ned 2 stykker. Trygve og Olav slåss mot 3 andre. Anna slåss mot en kvinne. Theo er i ulveform og slåss. Det er 2 som prøver å få han ned i bakken, men de klarer det ikke. Det som skremmer meg mest er at jeg ikke kan se mor og far. Jeg går inn på kjøkkenet, men det er ingen her. Akkurat når jeg skal gå inn i stuen igjen tar noen en hånd foran munnen. Så blir alt svart for meg. Det siste jeg ser er de bekymrede øynene til Olav.