En av dem

Et valg

«Vi drar nå,» sier Johan. Jeg nikker et lite nikk før alle begynner å løpe. Jeg følger etter. Vi løper forbi alle bygningene. Det er ingen i gatene, men jeg tror ikke de ville ha lagt merke til oss. Vi løper for raskt til at de ser oss. Det eneste de legger merke til er litt ekstra vind og kanskje en skygge. Vi løper inn i skogen og nordøst over.

Plutselig stopper alle. «Hvorfor stopper vi?» spør jeg og ser rundt meg. Det er kun trær rundt oss. «De kommer snart,» svarer Viktor. Jeg nikker. Vi kan ikke ha løpt langt vekk. Tenk hvis noen går tur her. Tenk hvis de ser oss. Plutselig hører jeg en lyd litt lenger vekke fra oss. «Argh!» Jeg klyper nesen med tommelen og pekefingeren. «Hva er den forferdelige lukten?» spør jeg. Alle begynner å le litt. «Prøv å pust med munnen,» Sigurd gir meg et litt klapp på skulderen.

«Sofie?» Hilde, Svend og Theo ser overraskende på meg. «Hei?» sier jeg tilbake mer som et spørsmål. Dette kommer ikke til å ende bra. Jeg bare vet det. Hva skal jeg velge? Ducibus eller varulvene? Kanskje jeg ikke trenger å velge? Kanskje jeg bare kan trekke meg unna på en eller annen måte?

Johan ødelegger tankegangen min. «Rett på saken,» sier han. «Hvor er hun?» fortsetter han. «Jenta? Nicole?» spør Svend. Johan nikker. «Vi har henne ikke». Jeg flytter blikket mitt på Hilde. Hun gir meg et svakt smil. «Jeg skjønner ikke hvorfor vi skulle tatt en vampyr, vi har ingenting å hevne oss på». «Å joda, dere tapte krigen,» sier Olivia morskt. «Det var ikke vår familie dere var i krig mot,» sier Svend. Han er overraskende rolig. «Det var deres slektning, og det er vel nærme nok». Hilde rister på hodet. «Vår familie er annerledes fra andre varulver». Olivia ler en kort latter. «Hvordan da? Dere går i lite klær, gjør dere om til ulver og spiser som griser». Olivia må virkelig hate varulver. Stemmen hennes er jo verre enn når hun snakker med meg. «Vi lot Theo være med deg,» Hilde ser på meg. «Selv om vi visste at foreldrene dine er vampyrer». Jeg løfter øyenbrynene. De visste det? Hvorfor visste ikke jeg at de var vampyrer? «Og nå er du også vampyr,» sier Theo og skakker litt på hodet. Jeg nikker. «Jeg ble bitt,» sier jeg. «Av foreldrene mine». Det siste mumler jeg. «Sykt kult at Sofie er vampyr! Men foreldrene hennes bet henne? Wow, den må svi altså. Lurer på om vi ennå kan henge selv om hun er vampyr og jeg er varulv. Det hadde vært dritkult!» Jeg kan ikke noe annet enn å smile litt.

«Hvem tok Nicole da?» spør Olivia. «Vi vet ikke,» sier Hilde. «Vi snakker ikke med mange varulver. De liker ikke å snakke så mye med oss på grunn av at vi lot Theo være med Sofie,» sier Svend. «AARRGGHH» skriker plutselig Svend og faller ned på knærne. «Hvem tok hun,» gjentar Olivia og stopper å skade han. Jeg visste ikke at man kunne bruke kreftene sine på varulver også. «Vi vet ikke, sier vi,» svarer Theo med sammenbitte tenner.

Plutselig går alt så raskt. Hilde, Svend og Theo får hår på kroppen. Man kan høre noen lyder i kroppen, som om skjelettet knekkes og bøyes. Tennene blir skarpere. Fingrene blir mindre og neglene blir lengre. Alt går så raskt. Johan, Sigurd og Viktor løper mot Svend, mens Olivia og Peder løper mot Hilde. Jeg snur meg mot Theo. Han står allerede og ser på meg. Ulveøynene hans ser på meg. Pelsen hans er utrolig tykk og lysebrun, nesten blondt. «Hva skal jeg gjøre? Jeg vil jo ikke angripe Sofie, men samtidig føler jeg at jeg svikter familien,» hører jeg Theo tenke.

«Sofie, angrip han!» sier Johan mellom alle slagene. Hva skal jeg gjøre? Theo står og ser på meg. Beina er bøyde, så det ser ut som han er klar til å angripe når som helst. Jeg står også i angrepsposisjon, det spørs bare hvem som angriper først. «Angrip,» sier Peder og ser på meg. Han har stoppet opp å slåss og studerer meg. Jeg biter meg svakt i leppen og snur meg mot Theo igjen. Nei, jeg kan bare ikke. Det er blir feil å angripe Theo. Jeg snur meg med ryggen mot Theo. «Sofie, hva gjør du?» hører jeg Viktor si før jeg begynner å løpe vekk, vekk fra alle sammen. Vekk fra Ducibus, vekk fra varulvene, vekk fra kampen. Jeg kan ikke angripe min beste venn.

Jeg stopper opp og lytter. Er det noen som følger etter meg? En grein brekker i to. «Hallo?» roper jeg, men ingen svarer. Jeg lukker øynene. Vinden blåser vestover, og alt jeg lukter er skog. Personen må stå bak meg. Jeg snur meg og åpner øynene. «Kom frem,» sier jeg og ser fra side til side. Trygve kommer plutselig fram. «Hei,» sier jeg overrasket. «Hva gjør du ute her, alene?» Jeg trekker på skuldrene. «Kan jeg ikke være alene?» spør jeg. «Joda, men Ducibus er veldig nøye på det med at de ikke skal være alene hvis de er ute i skogen». Trygve drar fingrene gjennom håret og tar en lietn dramatisk pause. «Du har vel hørt om Nicole?» Jeg nikker. «Ja, de har fortalt meg om henne, men jeg har så pass mange krefter at jeg klarer meg fint på egenhånd,» sier jeg. «Vel,» han tar et par skritt mot meg. «Jeg synes ikke du burde være alene i skogen,» sier han og ser ned i bakken et lite sekund før øynene hans møter mine. Jeg tror jeg dør innvendig. Øynene hans skinner som gull. Jeg samler all kraften til å late som jeg ikke bryr meg, og trekker på skuldrene. «Hvorfor bryr du deg egentlig?» spør jeg og bryter øyekontakten. Ser jeg inn i de øynene et sekund til er jeg redd jeg løper inn i armene hans. Jeg savner han så mye, men jeg klarer det bare ikke. Jeg kan bare ikke. «Sofie, du vet jeg bryr meg om deg,» jeg himler smått med øynene. «Du vet jeg liker deg». Jeg snur meg mot han og ser på han. Øynene hans er fulle av tristhet. Vi blir stående sånn en liten stund. Jeg klarer ikke å bryte øyekontakten. Det føles ut som om han har hypnotisert meg.

Plutselig bryter Trygve øyekontakt og ser bak meg. «Hvem er det?» Jeg snur meg raskt. «Theo?» hvisker jeg og tar hendene foran munnen. «Er det Theo?» spør Trygve. Jeg løper mot han og hopper i armene hans. «Argh som jeg har savnet deg,» hvisker jeg i klemmen. «Jeg har savnet deg og så ufattelig mye,» hvisker han tilbake. Han slipper meg forsiktig ned på bakken slik at jeg blir stående med hendene på skuldrene hans og armene hans rundt livet. «Argh, du stinker,» sier jeg med ertende tone og holder meg for nesen. «Jeg? Du stinker jo enda mer,» sier han og hermer med å holde seg for nesten. Vi begynner å le. En herlig følelse. Å le med min beste venn. Argh, som jeg har savnet det. «Du har fått muskler,» sier jeg og poker han i armen og på magen. Han ler en litt nervøs latter og klør seg i nakken. «Ja, det er en varulvgreie,» sier han. «Man får mer muskler og blir litt høyere». Jeg nikker. «Da må du få mange jenter på kroken,» sier jeg på en alvorlig, men tullete måte og tar hendene på hoftene. Han begynner å le igjen. «Joda, men ingen kan sammenlignes med jenta jeg står foran nå,» sier han og gir meg et lite blunk. Jeg kan ikke annet enn å rødme. Theo har vært forelsket i meg så lenge jeg kan huske. Dessverre ser jeg bare på han som en bestevenn. Han er som en bror for meg, broren jeg aldri fikk.

«Hvem er dette da?» spør han til slutt og peker på Trygve. «Åja, ja, ehm, Theo møt Trygve, Trygve møt Theo,» sier jeg. «Åja, så du er ulvegutten,» sier Trygve på en spydig måte. «Er du noe bedre da?» spør Theo spydig tilbake. De ser på hverandre med dødelig blikk, og hvis blikk kunne drepe, hadde begge vært døde for lenge siden. «Det var ikke det jeg mente, ulvegutt,» sier Trygve og ler en frekk latter. «Javel, morder,» sier Theo. Han legger ekstra vekt på morder, og det får Trygve til å stoppe å le. Jeg sukker og lukker øynene. Deretter samler jeg krefter til å gi begge smerte. Begge to begynner å skrike og faller å knærne. Så stopper jeg. «Slutt å krangle,» sier jeg og sukker enda en gang. Theo ser på meg. «Ikke si at du også har sånne creepy krefter». Jeg trekker på skuldrene og nikker. Creepy krefter? Kall det hva du vil, jeg synes ikke det er creepy.  

Endelig får jeg lagt ut et kapittel 😅

Jeg er på ferie, og har såååå dårlig nett😒 

Så nå sitter jeg i en butikk😝 

Jeg reiser "heldigvis" hjem imorgen😊