Krimboken

Birgitte Tengs

Natt til lørdag den 6.mai ble Birgitte Tengs funnet drept. Hun ble funnet bare 500 meter fra hjemmet sitt. Den ungen Karmøy-jenta hadde blitt seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold. Nå skal du få høre litt av historien hennes. 

Birgitte Tengs var en 17 år gammel jente med blondt bølgete hår. Hun ble drept lørdag natt til 6.mai i 1995 på Karmøy i Haugesund. Birigtte var veldig glad i musikk, og spesielt i orgel. 

Fredag kveld, den 5.mai 1995 var Birigtte på en ungdomstilsteling i bedehuset Karmel i Avaldsnes. Sent på kvelden fikk hun skyss med tre jenter inn til Kopervik sentrum. Flere vitner så henne og snakket med henne. Den siste observasjonen av det de tror var Birigtte ble gjort utenfor Torfæus pub i enden av gågata. Klokken var 00:08, da Birgitte sto å snakket med en ukjent person i en bil. 

Politiet jobbet lenge med en teori om at Birgitte også hadde fått haik de siste fem kilometerne hjem til Sund, men slo fra seg denne teorien. Etter nærmere to år, ble hennes ett år eldre fetter siktet for det grufulle drapet. Politiet mente at Birigtte hadde bestemt seg for å gå den siste biten hjem og truffet fetteren sin på veien. 

21 måneder etter drapet ble Birgitte sin jevngamle fetter arrestert av politiet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket at han hadde begått. Senere trakk han tilståelsen tilbake. Fetteren ble frifunnet i Gulating lagmannsrett, men samtidig dømt til å betale Birgitte sine foreldre en erstatning. Hvis ikke fetteren hadde drept Birgitte, hvem hadde gjort det da? Birgitte Tengs-saken er en av norgeshistoriens mest omtalende drapssaker. 

Åstedet for drapet hennes lå 400 meter fra hjemmet til 17-åringen. Hun ble overfalt på den øde grusveien. Krimteknikere fra Kripos fant senere slepespor i grusen som viste hvordan gjerningsmannen dro henne med seg ned fra bakketoppen, nedover lang veien, gjennom en grind og bak noen bjørketrær. 

Kjolen hennes var trukket opp, og trusen var trukket ned. Hun hadde også store hodeskader. 

Rasket kom fetteren hennes i søkelyset igjen og politiet mente at de hadde nok bebis til å pågripe han. Han bodde nær åstedet, og kjente Birgitte. I fortiden hadde det vært episoder der han hadde vist seg naken i en idrettshall, og lærere hadde ringt politiet og snakket om den mistenkelige oppførselen hans. 

Det ble funnet flere hår i hendene til Birgitte og på kroppen hennes. DNA-teknologien var forholdsvis ny i 1995, og det var det første svaret fra Rettsmedisinsk institutt som undersøkte hårene som satte politiet på villspor. Svaret var at ett av de lange, lyse hårene ikke tilhørte Birgitte. 

I nærmere halvannen år lette politiet etter en gjerningsmann med langt hår. Etter at eksperter i England hadde undersøkt håret, kom de til en ny konklusjon med at håret var Birgitte sitt. 

Politiet snudde bunken i etterforskningen, og begynte på nytt. Igjen ble politiet sin etterforskning rettet mot fetteren, og han ble pågrepet. Til sammen ble fetteren avhørt i 180 timer i løpet av fem uker. Bare to av avhørene hans ble protokollført. 

Den 24.februar 1997 møtte 17-åringen sin forsvarer med to lapper hvor han hadde skrevet at han erkjente å ha forvoldt Birgitte Tengs død. Den ene lappen skulle politiet sin avhører få. Den andre var til advokat Arvid Sjødin. Dagen etterpå tilsto han å ha drept Birgitte. 

I avhørene hadde fetteren blitt oppfordret til å konstruere hendelesforløpet og skrive fiktive historier om hva som kunne ha skjedd med kusinen hans. Han skulle dikte et filmmanus om drapet og lokke frem det etterforskerne mente han hadde fortrengt. 

I virkeligheten hadde ikke politiet noen bevis. Siden det ikke ble skrevet rapporter fra avhørene, krevde fetteren sine forsvarere å få utlevert de private notatene til Kripos-etterforskeren som holdt avhørene. De inneholdt viktig informasjon om politiets avhørsaktikk og ble lagt frem for retten under ankesaken. 

Politiet plantet også en sak i lokalavisen om at fetteren sin far hadde endret en forklaring om når han kom hjem. Dette fordi han ikke lenger skulle ha noe alibi. Ifølge fetteren fikk politiet han til å tro at han hadde drept Birgitte, selv om han ikke husket det selv. 

Siden politiet allerede i det første fengslingsmøtet hadde røpet mange detaljer fra åstedundersøkelsene og obduksjonen, var fetteren i stand til å gi en forklaring som samsvarte noenlunde med politiet sine egne bevis. Han ble aldri konfrokntert med de delene av forklaringen som ikke stemte. 

Birgitte sin fetter ble først dømt til 14 års fengsel i Karmsuns herredsrett. Siden ble han frikjent av juryven i lagmannsretten. Fagdommerne valgte ikke å sette juryen sin avgjørelse til side, men opprettholdt like fullt erstatningsdommen fra herredsretten. 

Det var ikke bare i avhørene at det gikk galt for politiet. Mindre enn tre timer etter drapet, var en sivil politibil med to lensmannsbetjenter på åstedet. De hadde noen minutter igjen til de gikk av vakt klokken 04:00, da de kjørte gjennom nattemørket på den gamle grusveien mot Sund. Like før de kom ut på hovedveien, la de merke til en blodpøl midt i veien. 

I det de gikk ut av bilen, hørte de noen lyder i et kratt ved siden av seg. De fulgte blodsporet i veien og så det forvant gjennom en grind i gjerdet. Med en minilommelykt lyste de mot området hvor blodspore ledet, men lykten var for svak til at de kunne se. De konkluderte med at en sau var blitt påkjørt eller tyvslaktet. Derfor gikk de tilbake til bilen, og kjørte inn på stasjonen for å avslutte vakten sin. 

Feilkonklusjonen medførte at politiet var på feilspor i 15 måneder. Arbeidet med å foreta blodprøver i Karmøy-området var bortkastet. 

Politiet vet ikke hvordan Birigtte Tengs ble påført de betydelige hodeskadene. Kriminalteknikere fra Kripos fant ikke noe drapsvåpen som var forenlig med skadene, men antok at det var en stein som lå ved den døde kroppen. Lensmannsbetjentene som kom først til stedet, brukte steiner og påler fra terrenget omkring til å holde på plass en plastduk som skulle beskytte mot regnet. 

Folkehelseinstituttet foretok en vurdering i 2012 om de biologiske sporene i saken kunne analyseres. De endte opp med å fraråde politiet nye analyser, blant annet fordi materialet var delvis forurenset. Det medførte at politimesteren i Haugaland og Sunnhordland politidistriskt besluttet at materialet ikke skal analyseres. 

--------------------------------------------------------------------

Merkelig sak, som aldri blir løst. Saken er kjent for mange, og den er en av norgeshistorien mest kjente kriminalsak. Birgitte-saken har ikke så mange detaljer, noe som er greit i tanke på hvor brutale de hodeskadene hennes kunne være.