Hard love

En - home sweet home

"IKKE" hyler jeg av mine lungers fulle kraft.
"Slapp av" ler broren min.
"Gi meg den, Daniel!" Roper jeg og strekker meg mot telefonen min som broren min nappet ut av hendene mine.
"Hmmmm, skal vi se" sier han og ignorerer meg fullstendig med et ondt glis. Han går inn på meldingene mine og blar seg nedover.
"SLUTT!" Hyler jeg og griper armen hans, før jeg presser neglene mine inn i armen hans så hardt jeg klarer.
Han ser ikke ut til å bry seg, så jeg sukker frustrert.
"Roser er røde, fioler er blå, du er min drøm, jeg elsker deg òg" leser han og bryter ut i fullstendig latterkrampe.
"Hvem sender disse til deg?" Presser han frem mellom latterbølgene.
"Josh" mumler jeg og kjenner at jeg rødmer.
"Uuuuu" sier han og sender meg et glis. "Vent, er ikke det han taperen på trinnet ditt?" Sier han og ser forventningsfullt på meg.
"Jo" sukker jeg og gnir meg i ansiktet.
Daniel spruter ut i latter igjen.
"Da passer jo dere perfekt sammen" ler han.
Jeg skuler sint på han og slår han hardt på armen.
"Au" sier han, men han klarer ikke å stoppe å le, og slår meg hardt tilbake.

Ulempen for meg er at han er et år eldre enn meg, gutt, og myyye sterkere.

"Ikke snakk sånn om Josh" sier mamma. "Han er en suveren kar" sier hun og nikker seg enig med seg selv.
Jeg himler med øynene.

Josh er en gutt som alltid, i følge han, har "elsket meg over alt på jord". Han er egentlig sykt irriterende. Han kommer ofte på døra vår med blomster eller sjokolade. Han har bedt meg på date flere ganger, men jeg takker alltid nei eller finner på en unnskyldning så jeg slipper å dra.
Josh er en av de mindre kule, for å si det på en litt hyggeligere måte, og han er egentlig ganske old school.
Mamma derimot, elsker han og mener han har alt en jente kan ønske seg.

Nå har det seg jo sånn at mamma var ung på 70-tallet, så hun har egentlig ikke så mye hun skulle ha sagt.

Daniel fortsetter å bla oppover i samtalen våre. Etter noen sekunder begynner han å le igjen.

Voldsomt så morsomt dette skulle være da!

"Sendte han deg seriøst et bilde... I baris?!" Ler han og viser meg telefonen.
"Nei du ser nok syner" sier jeg ironisk og snapper mobilen tilbake.

Kunne jobbet litt mer på de musklene ja, Josh!

Jeg rister på hodet og stappet mobilen i lomma.

"Daniel vær grei mot søsteren din" sukker mamma oppgitt.
Jeg geiper til Daniel, men han slår til meg på skulderen en gang til.
Jeg biter tennene sammen sender ham mitt mest drepende blikk.
Daniel gliser tilbake.
"Sutreunge" hvisker han og lager trutmunn.

"Oppfør dere, begge to!" Sier mamma irritert. "Det er ikke lenge igjen nå" hun fortsetter å konsentrere seg om veien.
Jeg himler med øynene og legger armene i kors.

Jeg har sittet i denne bilen i omtrent fire timer, og det er sånn cirka fire timer mer enn jeg foretrekker.

Jeg skuler sint på broren min en siste gang, før jeg konsentrerer meg om å se ut av vinduet.

Jeg vedder alt jeg eier på at han er øverst på naughty-lista til julenissen.

Vi er på vei hjem til hjembyen vår. Vi har bodd et år i en større by, som for å få litt forandring i livet. Det var skikkelig kult å bo i en ordentlig storby. Det var veldig mye som skjedde på en gang her hjemme, og det kom til en punkt hvor vi bare ville flytte rett og slett. Ryktene gikk, ting skjedde og det ble bare for mye. Nå flytter vi tilbake og håper ting har roet seg.

Vi kjører noen minutter i stillhet, før vi endelig kjører ned den velkjente gaten huset vårt ligger i. Jeg blir glad inni meg av de velkjent omgivelsene, og jeg kommer på hvor mye jeg faktisk har gått glipp av. Jeg blir litt trist når jeg tenker på at jeg ikke fikk gått siste året på ungdomsskolen med alle vennene mine, men det var på en måte greit også.
Det var så mye som skjedde, og ryktene gikk. Jeg ble bare lei av alt og gledet meg til å komme meg vekk. Når jeg tenker tilbake på i fjor, ser jeg egentlig bare en lang, deprimerende og skremmende periode. Det er ikke egentlig noe jeg liker å snakke om.