Hard love

Førtiåtte - håpløs

Kelseys pov

Jason har begynt å oppføre seg rart i det siste. Han har blitt mye mer overbeskyttende, nesten sånn at det kan bli slitsomt snart hvis han fortsetter som nå.

Han var med meg på kjøpesenteret for et par dager siden, og han sendte dødelige blikk til alle guttene som våget å se på meg. I tillegg har han blitt veldig opptatt av hvor jeg er og hvem jeg er med.

Jeg prøvde meg med "du er ikke faren min, kan du roe deg?" her om dagen, men da fikk jeg beskjed om å ikke si sånt. Han sa unnskyld etterpå og forklarte at han bare er litt stressa for tiden, men da jeg spurte hvorfor, ville han ikke svare.

"Hva vil du ha?" Spør Jason og legger en arm rundt meg. Jeg stirrer opp på tavlen foran oss og fukter leppene mine med tungen.

"Jeg tar en mangosmoothie og en sånn sandwich," sier jeg og peker på en som ligger i disken.

"Og jeg tar det samme som henne," sier Jason.

Mannen bak disken, som egentlig ser mer ut som en gutt, kanskje på min alder, nikker kort før han gjør sine vanlige rutiner etter å ha fått en bestilling.

Jeg legger merke til lærlingskiltet hans rett før han mister en av koppene i gulvet og alt flyter utover og blir et eneste stort kaos på gulvet.

"Shit," mumler han og rødmer. Han ser seg fortvilt rundt og røsker til seg noen servietter. En annen ansatt kommer bort for å hjelpe han å tørke opp.

Jason himler med øynene og trommer utålmodig med fingrene mot disken. Jeg slår han lett på armen. "Jeg synes synd på han," hvisker jeg, men jeg må le litt. "Han er lærling, stakkars," sier jeg.

"Han er udugelig, det er det han er," sier Jason. "Og jeg er skrubbsulten."

"Slapp av," ler jeg. "Du kan jo bare knuse glasset og stjele en sandwich, du som er så bad," sier jeg og blunker.

"Var det en utfordring?" Spør Jason. Han er ikke lenger irritert, det skøyeraktige i øynene hans er tilbake.

"Hvis du gjør det, er det over mellom oss," sier jeg og hever et øyenbryn. Tenk så flaut det hadde vært.

Er glis brer seg på Jasons ansikt når han tar museskritt mot disken. Jeg blir plutselig usikker, tenk om han faktisk har tenkt å gjøre det. Han finner jo på mye rart, kan man si.

Jeg tar ingen sjanser. Jeg tar tak i armen hans og røsker til, sånn at han velter tilbake mot meg.

"Jeg ringer politiet hvis du nærmer deg den disken igjen," advarer jeg.

Jason ler. Han ler den ekte, trillende latteren sin som gjør at jeg blir helt varm inni meg.

"Det ville jeg likt å se," gliser han og vrikker på øyenbrynene.

Like etterpå er bestillingene klare. Jason betaler mens han mumler "endelig." Jeg tar drikkene og Jason tar sandwichene, også setter vi oss ved ett av bordene ved vinduene. Det er ikke så mange gjester her i dag, men vi er ikke helt alene heller. Det er akkurat passe. Ikke for mye bråk, men heller ikke for stille.

"Tenk på når du er ferdig på videregående da," sier jeg og stirrer ut av vinduet. "Da har jeg fortsatt to år igjen." Jeg biter meg i leppa og ser bort på Jason.