Hard love

Førtitre - annerledes

Et mørkt rom. Gardinene er trukket for. Hvor er jeg?

Døren åpnes, og en stripe av lys velter inn i rommet. Plutselig kommer en skikkelse til syne i døråpningen. Han er høy og muskuløs.

En ekkel følelse skyller gjennom kroppen min. Hvorfor er jeg her?

Gutten lukker døren bak seg og kommer mot meg med rolige skritt. Han setter seg ned ved siden av meg -jeg ligger på en seng- og berører meg lett på armen. Jeg prøver å dytte han vekk, men plutselig klarer jeg ikke å bevege meg. Jeg er som låst fast til madrassen, og uansett hvor mye jeg kjemper, klarer jeg ikke å bevege en muskel.

Han beveger hånden sin inn under genseren min og beveger den oppover, nærmere og nærmere brystene mine. Plutselig kjenner jeg den andre hånden hans mot låret mitt. De lange, kalde fingrene hans stryker oppover, inn under skjørtet. Jeg prøver å sparke han vekk, men han er mye sterkere enn meg og holder meg fast. Jeg prøver å hyle, men det kommer ingen lyd ut av munnen min. Gutten gliser ondskapsfullt og presser kroppen sin mot meg. "Bare ta det med ro," hvisker han. Stemmen hans høres robotaktig ut. Jeg føler meg hjelpesløs. Plutselig har gutten fått to armer til, og hendene hans er overalt på kroppen min. Jeg føler meg kvalm og innestengt og...

Jeg sperrer opp øynene og setter meg brått opp i sengen. Hjertet mitt dunker i brystet som en flokk med galopperende elefanter, og svetteperler hviler på pannen min.

Jeg innser at jeg hulker mens jeg hiver etter luft, og det verker inni meg.

Etter å ha roet meg selv ned litt, lar jeg meg selv falle ned på madrassen igjen. Det er andre naten på rad at jeg drømmer nesten den samme drømmen.

Jeg trekker pusten dypt og blir liggende og stirre opp i taket. Det er ikke ekte, sier jeg til meg selv. Det var bare en drøm.

Pulsen min er fortsatt ikke jevn når jeg vrir meg over på siden og prøver å få sove igjen.

~*~*~

Det er ensomt å spise lunsj neste dag. Jeg sitter helt alene. Ganske ironisk at jeg har "All by myself" av Céline Dion på hjernen.

Nicole og Olivia sitter på bordet i den andre enden av kantinen, sammen med noen jenter fra parallellklassen og Ben og Alex. Alex gløtter bort på meg nå og da, men jeg ignorerer han så godt det lar seg gjøre.

Kantina er bråkete. Folk prater, ler og spiser, men jeg klarer ikke å tenke på annet enn hva jeg kan ha gjort mot Olivia. Hver gang jeg har prøvd å snakke med henne, har hun fortet seg av gårde. Hvis jeg er så heldig å få øyekontakt med henne, snur hun seg vekk.

Jeg sukker og skyver plasttallerkenen min med pastasalat vekk fra meg. Jeg har ikke lyst på mat.

Plutselig hører jeg velkjente stemmer. Jeg løfter blikket, og en bølge av lettelse skyller gjennom meg når jeg får øye på Jack og Luce. Og de er på vei rett mot meg.

Samtalene rundt bordene i kantina roer seg litt når elevene ser guttene, men de skjønner raskt at de ikke er ute etter bråk.

Luce kommer slentrende mot meg og dumper ned på stolen ved siden av meg. Jack setter seg ovenfor oss. Jeg merker at jentene på bordene rundt oss glor på meg med blikk fylt av sjalusi eller rett og slett rent hat. Jeg prøver å ignorere det, men det får meg ikke akkurat til å føle meg bedre. Jeg prøver heller å overbevise meg selv om at jeg er heldig, og at de bare er tapere.