Hard love

Trettitre - gode klemmer

Fredag.
Det er den eneste tanken som går rundt i hodet mitt når jeg sitter i mattetimen. Jeg klarer ikke å følge med, men hvem kan klandre meg? Når jeg ser rundt i klasserommet er det tydelig at ingen av de andre gjør det heller. Selv læreren ser ut til å helst ville være alle andre steder enn her akkurat nå.

Isabella gjemmer mobilen under pulten og sjekker instagram. Gutten foran meg tegner på pulten. To jenter lengre fremme hvisker og fniser om et eller annet. Jeg har en følelse av at det er meg, for innimellom sender de meg blikk som får meg til å ville forsvinne.

Etter tjue lange minutter er timen endelig ferdig. Jeg pakker fort sammen tingene mine og skynder meg ut av klasserommet.

Jeg løper opp i tredje etasje og slenger bøkene mine inn i skapet og henter ut bøkene til neste time.

"Kelsey!" Jeg snur meg og får øye på Marcus. Han kommer joggende mot meg med et smil i ansiktet.
"Hei" smiler jeg og blir glad for å se et vennlig fjes.

"Hvordan går det?" Spør han og drar meg inn i en klem. Han legger de sterke armene sine rundt den lille kroppen min og det føles veldig betryggende egentlig.

"Bra" smiler jeg når han slipper meg og trekker seg tilbake. Det mørkeblonde håret hans henger som vanlig litt ned i ansiktet hans, så han gjør er mislykket forsøk på å blåse det vekk. Det ender med at han heller drar en hånd gjennom det, og de grønne øynene hans lyser mot meg når han siler.

"Jeg bare lurte på, altså jeg vet at det er fredag og alt, men om vi skulle jobbe litt på den diktoppgaven?" Spør han og gnir tuppen av skoen mot gulvet. "Altså, hvis du ikke har planer allerede, da"

"Det kan vi godt" smiler jeg. Plutselig kjenner jeg to sterke armene smyge seg rundt midjen min. Jeg vrir hodet litt til siden, men jeg trenger egentlig ikke å sjekke for å vite at det er Jason som står bak meg. Jeg kjenner lukten av han og det er som om tusen sommerfugler kommer fra ingensteds og bestemmer seg for å campe i magen min. Han lener haken sin på skulderen min og strammer grepet rundt meg, noe som får meg til å føle meg trygg på en måte.

"Flott, da ses vi etterpå da, jeg skal bare la dere to være i fred" flirer Marcus, før han blunker til meg og forsvinner avgårde bak oss.

"Jeg har ikke sett deg på en stund" mumler Jason og snurrer meg rundt så vi står ansikt til ansikt. Armene hans er festet rundt korsryggen min og han lener pannen sin mot min.

"Alle snakker om oss" mumler jeg og fikler litt med kanten på den svarte t-skjorten hans.

"Jeg vet det" flirer han og dytter meg forsiktig bakover, mot veggen. "Men jeg bryr meg ikke, for jeg vet at de bare er misunnelige på meg. Fordi de ikke har deg"

Jeg smelter på innsiden og smiler skjevt. "De er nok mer misunnelige på meg, da"

"Det tror jeg ikke. Men hvis de er det, burde de tenke om igjen" sier han og planter et lite kyss på leppene mine.

Han trekker seg tilbake og jeg legger merke til hvordan øynene hans omtrent bader i lykke. Jeg tenker tilbake på hvordan de pleide å være så kalde, mørke og harde, hvordan han alltid så ut som om han helst bare ville drepe alt og alle. Men nå har de en mye lysere farge og er mye mykere, og han ser mye snillere ut med én gang.

"Hva snakket du og Marcus om? Har dere planer?" Spør han.

"Vi jobber sammen på et gruppeprosjekt, så vi tenkte vi skulle jobbe videre på det i dag" forklarer jeg.

"Hjemme hos oss?" Spør Jason og lar fingrene tankefullt gli langs stripene på genseren min. Jeg fniser og vrir meg meg i armene hans, prøver å vrikke meg unna. Jeg er helt utrolig kilen og Daniel bruker det ofte mot meg, men det er ikke rettferdig for det er ikke en ting jeg kan gjøre noe med. Jeg misunner alle ikke-kilne personer der ute.