Hard love

Tjueseks - blandede følelser

"I won't give up on us
Even if the skies get rough
I'm giving you all my love
I'm still looking up

And when you're needing your space
To do some navigating
I'll be here patiently waiting
To see what you find"

Jeg ligger på senga og nyter 'I won't give up' av en eller annen fyr. Jeg puster dypt inn og ut, konsentrer meg om å holde roen.

Klokka er nesten tolv, men jeg får ikke sove. Da jeg kom hjem i kveld forsvant jeg bare rett opp på rommet og ble værende der resten av kvelden. Mamma kom opp og spurte om alt var bra. Jeg svarte at jeg ikke ville snakke om det, og det er i sånne situasjoner jeg setter ekstra pris på mamma. Hun ser på meg at noe er galt, men hun respekterer meg nok til å ikke mase eller trenge seg på.

Alt for mange tanker har trøkket seg sammen inni hodet mitt, og alt er bare en eneste røre av ubesvarte spørsmål og annen håpløshet.

Med et dypt sukk reiser jeg meg fra senga og drar ut øreproppene. Jeg tenker tilbake på noe Jack sa til meg i går, før jeg og Marcus begynte på skolearbeidet.

"Hvis du ser noe du ikke skulle sett når du er med oss, er det veldig viktig at du ikke sier det til noen andre"

Jeg trodde jeg var trygg når Jason var i nærheten. Det var hvert fall sånn det pleide å føles hver gang han sto inntil meg. Han hadde bygget opp en slags tillit tror jeg, men nå er alt ødelagt.

Jeg tviler på at han egentlig ville skadet meg. Men det var bare så ekte. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger.

Jeg lister med ut på badet og slipper ut et trist sukk. Jeg lukker døren stille bak meg og låser den, før jeg går sakte bort til speilet over vasken.

Jeg lener hendene på kanten av vasken og stirrer på meg selv. Det blonde håret mitt henger flatt nedover og omringer det bleke ansiktet mitt. Øynene mine er røde og oppsvulmede etter at jeg har grått, og litt av maskaraen min ligger på huden under dem.

Jeg har ikke grått fordi jeg har vært så utrolig lei meg. Jeg mener, litt lei meg var jeg, men jeg gråt mest av forvirring og frustrasjon tror jeg.

Jeg slipper ut enda et sukk. Alt er bare så komplisert akkurat nå. Olivia og Nicole har begge spurt meg om hvordan det gikk, men jeg har ikke svart noen av dem. Jeg er ikke i humør til å fortelle om det som har skjedd. Og det er kanskje barnslig, men jeg vil ikke si til dem at de hadde rett, at jeg burde holdt meg unna. For jeg trodde oppriktig at Jason hadde forandret seg litt. Jeg hadde nesten helt glemt at jeg en gang var redd for han.

Jeg drar den høyre hånden frustrert gjennom håret og sukker enda en gang.

Plutselig innser jeg hvor trøtt jeg egentlig er. Tankene mine har holdt meg våken i flere timer, men nå merker jeg hvor lyst jeg bare har til å sove. Sove bort bekymringene og kanskje håpe på at jeg ikke våkner i morgen.

Jeg subber inn på rommet mitt igjen og oppdager at Crusty har klart å lure seg inn. Han har lagt seg i sengen min og ser opp på meg med de nydelige øynene sine.

Jeg smiler varmt til han og klatrer opp i senga jeg òg, før jeg pakker meg godt inn i den myke dynen. Jeg fører hånden min sakte gjennom Crustys rødlige pels, noe som får han til å lukke øynene i nytelse.