Hard love

Førtien - tre ord

"Hvorfor gjør du dette?" Spør jeg og konsentrerer meg om å holde hodet kaldt. "Bryr du deg ikke om Olivia?"

Alex fnyser vantro akkurat idet jeg har nådd døren. "Selvfølgelig ikke," sier han og drar meg vekk fra døren og dytter meg inn i rommet.

Men jeg fikk gjort det jeg skulle; låse opp døren. Nå kan jeg ikke annet enn å håpe på det beste.

Jeg får dårlig samvittighet for Olivia. Selv om jeg er sint på henne synes jeg innerst inne ikke at hun fortjener dette.

"Du er syk," sier jeg og rygger bakover. Et ondt glis brer seg i ansiktet til Alex.

"Du er en smart jente, Kelsey," sier han. "Men ikke smart nok. Jeg vet at du har skjønt det for lengst, at jeg ikke er interessert i Olivia."

"Hvorfor gjør du dette mot henne?"

Han trekker på skuldrene. "Jeg likte henne i starten da vi først møttes, men så introduserte hun meg for deg og alt forandret seg. Men jeg kunne ikke bare slå opp med henne da, da ville jeg jo aldri fått sjansen til å bli kjent med deg. Derfor bestemte jeg meg for å late som om alt var som før."

Jeg er nesten målløst. Hvordan går det an å være så dust? Alt som ramler ut av munnen hans høres helt teit ut.

Alex står tett inntil meg nå, og jeg er fanget mellom han og veggen. Jeg må få dratt ut tiden slik at Jason skjønner at noe er på gang. Da vil han lete etter meg og finne meg etter hvert.

Alex lener seg inn mot meg og prøver å kysse meg, men jeg vrir meg unna. Dette er ikke som alle de gangene Jason sto inntil meg på denne måten. For det likte jeg faktisk. Dette er bare motbydelig.

"Hvis du oppfører deg skal jeg sørge for at du ikke får vondt," sier han og presser seg inntil meg. Han står på en måte som gjør at jeg ikke får beveget meg. Han holder rundt håndleddene mine med en av hendene sine, og sørger for at jeg ikke får brukt dem til noe. Med den andre hånden sin stryker han vekk noe av håret mitt, før han lener seg inn igjen.

Jeg nekter å la han komme nær meg mer. Jeg trekker pusten og spytter han i ansiktet, samtidig som at jeg kjører kneet mitt der sola ikke skinner. Han trekker seg tilbake og holder seg over skrittet mens han stønner i smerte.

Jeg nøler ikke med å prøve å komme meg mot døren, men Alex kaster seg etter meg. Han får tak i meg når jeg bare er noen meter fra døren. Og han er mildt sagt rasende. Han haler meg bortover gulvet mens jeg skriker og prøver å komme meg løs.

Han praktisk talt røsker meg opp og kaster meg ned på sengen som står innerst i rommet. Å herregud, dette kommer ikke til å gå bra. 

Alex sukker tungt og ser ned på meg. "Du er visst ikke særlig smart likevel," sier han og rister lattermildt på hodet.

"Bare vent til Jason finner ut av dette!" Sier jeg desperat og anstrenger meg for å ikke begynne å gråte.

Jeg vet at jeg ikke vil klare å komme meg vekk herfra. Jeg har mest lyst til å
bare dø.

Alex hever et øyenbryn og setter seg rolig ned på sengen. Farlig rolig.

"Han får ikke vite noe, kjære deg," sier han, rolig og behersket. "Hvis du sladrer, skal jeg sørge for at Olivia får oppleve det samme som deg. Bare verre."