Hard love

Femtien - hevn

Vi sitter rundt det lille stuebordet i stuen til Jason og guttene. De har "husmøte" som de kaller det, og jeg fikk være med. Alle guttene er her, og i tillegg er det en litt eldre som jeg ikke har møtt før. Jeg mener å huske at jeg så han er en annen gang, men jeg tror ikke jeg har snakket med han.

Han introduserte seg hvert fall som Calvin, og han virker hyggelig.

Vi sitter som sagt rundt bordet. Jason sitter i en sort lenestol ved den ene enden og er han som leder møtet. I sofaen på Jasons høyre side sitter jeg, Luce og Marcus, og i sofaen på Jasons venstre side sitter Jack og Calvin.

Det er altså innkalt til husmøte for at guttene skal "diskutere taktikk", som de sa. De har fått bekreftet at Jasons stefar, Kent, er i byen og de prøver å finne ut hvorfor og om han har noe annet enn gode intensjoner. Noe som, i følge Jason, er veldig sannsynlig.

"Vet vi noe som helst om hvorfor Kent er her?" Spør Luce.

"Antageligvis for å ta seg en liten ferie fra hverdagen, kose seg litt," sier Jason syrlig. Luce himler med øynene. "Jeg prøver bare å hjelpe, Jason. Det er deg han er her for å fakke med, deg er deg dette går utover.

"Ikke nødvendigvis," sier Jason matt tilbake. Han har på seg en stor svart hettegenser og hetten har han trukket over hodet. Han sitter og beveger det ene benet fort opp og ned mens han glor på Luce med mørke øyne.

"Jason, du trenger ikke å være så hissig," sier Calvin. "Vi er her for å hjelpe deg, ikke for å gå imot deg."

"Jeg trenger ikke deres hjelp, jeg kan ta meg av Kent selv," mumler Jason og strammer kjeven.

Jeg ser bekymret på han. Han har virket mye mer anspent de siste dagene, helt siden vi fikk vite at denne Kent er i byen. Det er noe han ikke har fortalt meg, men jeg har ikke spurt heller. Jeg vet at han forteller meg ting når han føler for det og ikke et minutt før.

"Nei, Jason, du kan jo ikke det. Du må slutte å tro at du klarer alt på egen hånd, for det gjør du ikke. Du er bare én person og det er grenser for hva du får til alene, enten du godtar det eller ikke. Dessuten er det ikke bare du som er i fare, akkurat som du selv sa. Du vet ikke hva han har tenkt å gjøre, men du trenger oss for å stoppe han uansett," sier Calvin med en bestemt tone.

Jason stirrer på han med et tåkete blikk. Så nikker han, innser at det Calvin sier er sant. "Du har rett." Han snur seg mot Luce og mumler sorry.

Luce nikker kort som for å si at unnskyldningen er godtatt. "Så lenge dere kan hjelpe meg å beskytte Kelsey, er det samme for meg," sier Jason.

Jeg svelger. Beskytte meg? Dette høres plutselig hundre ganger mer alvorlig ut enn for bare femten sekunder siden. Jeg tror han er litt i overkant dramatisk akkurat nå, men samtidig vet jeg jo at kjenner han en drøss med psyko mennesker.

Jeg ser på Jason. Så på de andre guttene. Alle ser på meg med tankefulle blikk, bortsett fra Jason som sitter med lukkede øyne. Den trykkende stillheten som har lagt seg i rommet er ubehagelig, og jeg kjenner at jeg blir klam i håndflatene.

"Men," begynner jeg med svak stemme. "Det er vel noe vi kan gjøre? For å få han til å dra, mener jeg?"

Jason åpner øynene og ser på meg. Øynene hans er mykere når de møter mine enn da han glodde på Luce tidligere. "Kanskje. Men Kent har alltid vært sta, og han gjør som han vil uansett hva eller hvem det går utover," sukker Jason og presser leppene sammen til en strek.