Hard love

Trettiseks - resten av sannheten

"Det er en ting til" mumler han.

"Hva da?" Spør jeg og klemmer hånden hans forsiktig. Han slikker leppene sine fort og ser ned på meg med et hint av hat i øynene.

"Faren hans drepte faren min"

"Hva?" Utbryter jeg sjokkert og slipper hånden til Jason.

Jason strammer kjeven og svelger hardt.

Jeg er ute av stand til å si noe mer, så jeg bare stirrer på han. Jeg kan nesten ikke tro det jeg nettopp hørte.

"Faren til Josh var en jævlig sjalu type" begynner Jason med hard stemme. "Og moren til Josh var ganske lei av han, men hun hadde ikke hjerte til å dumpe han. Hver gang hun hadde problemer gikk hun til faren min for å få trøst eller råd, siden de hadde et såpass nært og bra forhold. De var barndomsvenner og hadde alltid vært der for hverandre. Som du og de to venninnene dine som jeg ikke husker navnet på," sier han med et skjevt smil og klør seg i nakken. Men så blir han alvorlig igjen. "Men en dag fikk faren til Josh nok og skjøt faren min i hagen. Vi hørte lyden i skuddet helt inn i stua"

Det føles som om hjertet mitt har sluttet å slå. Det ble plutselig veldig kaldt her, merker jeg, og det går kaldt nedover ryggen min.

"Faren hans var ikke helt god i hodet, jeg tror han var psykisk syk og han gikk på medisiner og sånt. Han var gal."

Hva i alle dager sier man i en sånn situasjon? Jeg har ingen anelse, men jeg får uansett ikke ut et eneste ord.

"Etter det flyttet vi vekk fra byen vi bodde i og faren til Josh ble dømt til fengsel. Mamma fant seg en ny kjæreste, men han ble etter hvert mer og mer voldelig ovenfor meg. Han var visst heller ikke helt riktig skrudd sammen og var bipolar som bare det. Han hadde to sønner allerede, så jeg fikk to stebrødre. De elsket å plage meg og de utnyttet meg hele tiden. Nå sier jeg dette bare i grove trekk, men det ble verre og verre, og til slutt fikk mamma nok og rømte, lot meg sitte igjen alene men en stefar som slo og to stebrødre som hatet meg. Men det tok ikke mange uker før jeg møtte Calvin og han tok meg med seg. Det var han som spleisa meg med Jack, Luce og Marcus" forklarer han.

Det blir stille. Det eneste jeg hører er hjerteslagene mine som dundrer i brystet og vinden som drar i tretoppene.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal si. Jeg reiser meg sakte opp fra steinen og stirrer ut i skogen foran oss.

Jeg har skjønt at Jason ikke kan ha hatt den letteste barndommen, men jeg hadde ikke forventet dette. Jeg snur meg rundt og ser bort på han.

Nå som jeg står og han sitter på steinen er øynene våre omtrent i samme høyde. Det vrir seg i magen ved tanken på alt han har vært gjennom og hvordan han må ha hatt det. Akkurat nå føles det mest riktig å bare gi Jason en klem.

Jeg nærmest kaster meg rundt halsen hans og graver ansiktet ned mot skulderen hans. Han smiler mildt og drar meg opp på fanget sitt, før han fester de sterke armene sine rundt kroppen min og klemmer meg tilbake.

"Du vet at du kan fortelle sånne ting til meg, det er derfor jeg er her. Jeg vil alltid høre på deg, jeg håper du vet det" sier jeg og legger kinnet mitt mot kragebenet hans.

"Jeg vet det. Jeg bare..." sukker han og legger haken sin på toppen av hodet mitt. "Det er noe som er veldig personlig og jeg liker bare ikke å snakke om det. Men jeg skulle ha sagt det før, du forente å vite det."