Hard love

Trettifem - sannheten

Kelseys pov

Kvart over elleve. Jeg himler med øynene og ler hest for meg selv. Han kommer ikke, det er jeg helt sikker på. Hva hadde jeg forventet? Når jeg tenker meg om, overdrev jeg egentlig litt i går. Det at han ikke holdt den avtalen vare ikke egentlig så ille og jeg vet ikke hvorfor jeg reagerte så sterkt, men vi fikk i hvert fall snakket om det, så det førte vel til noe bra? Men i dag også? Jeg merker at jeg blir litt irritert.

Jeg sukker og drar flåtten ut av håret mitt fordi jeg ikke vil ha den der likevel. Den bare irriterte meg litt, for den begynte å klø.

Jeg går inn i stua og setter meg ned i sofaen. Jeg slår på TV-en med fjernkontrollen og lener meg tilbake med armene i kors.

Jeg blir sittende og se på Cake Boss på TLC Norge, for hvem elsker ikke den kanalen?

Tiden går og jeg glemmer nesten hele Jason mens jeg følger med på at Carlos og de andre på bakeriet lager den ene uvirkelige kaken etter den andre.

Men plutselig ringer det på.

Jeg spretter opp fra sofaen og piler ut i gangen og river spent opp døra. Jeg kjenner gleden strømme gjennom meg, men jeg forbereder meg likevel på å kjefte litt på han.

Men det er ikke Jason som står utenfor. Det er den stikk motsatte. Nemlig Josh.

Jeg ser overrasket på han og rynker på brynene. "Hva gjør du her?" Spør jeg.

Josh retter seg opp litt og folder hendene sammen foran seg. "Jeg følte for å ofre deg en liten visitt" begynner han og smiler. "Også tenkte jeg jeg kanskje kunne få tilbake jakken min, og når jeg først er i gang, lurte jeg på om du vil ta deg bryet og bli med meg på en liten kjøretur?"

Jeg biter meg i underleppa og kaster et blikk mot veien utenfor. Fortsatt ingen tegn til Jason. Jeg sukker, men nikker sakte.

"Eksellent!" Smiler Josh. Jeg tar kjapt på meg skoene og en jakke, før jeg henter Josh sin jakke og rekker den til han. Han tar den i mot og holder ut den andre hånden sin mot meg. Jeg rister forsiktig på hodet og føler meg ikke i humør til det der. Jeg blir bare med han fordi jeg vil få tankene over på noe annet og fordi jeg ikke har noe annet å gjøre.

Josh går ut og jeg følger etter. Jeg lukker døren bak oss og låser den, før jeg slipper nøkkelen ned i lomma. Så subber jeg bort til Josh sin bil og hopper inn i passasjersetet.

"Hvor vil du at reisen skal gå?" Spør Josh og legger hendene på rattet.

"Samma det, du kan bestemme" sier jeg og stirrer tomt ut av vinduet.

"Som du vil, elskede" smiler han og triller ut av parkeringsplassen.

I et lite øyeblikk later jeg som om det var Jason som sa det og det er han jeg sitter på med akkurat nå.

Vi kjører i stillhet i et par minutter. Jeg kaster et blikk bort på Josh. Det skittenblonde håret hans er dratt bakover i en slags sleik, men ikke sånn Elvis-style. Han beveger leppene fort, som om han snakker til seg selv, mens han kjører, og jeg tar meg selv i å tenke at det nesten er litt søtt.

"Josh?" Smiler jeg lavt og det er som om han var i helt andre tanker og plutselig kom til virkeligheten da jeg sa navnet hans.