Hard love

Tretti - jeg liker deg

Kelseys pov

Mandag. Igjen. Ugh.

Jeg har bestemt meg for å bare snakke med Jason i dag. Jeg skal bare spørre han rett ut. Og jeg er klar for sannheten. Jeg orker ikke å gå rundt og være uvitende lenger. Dette har plaget meg hele helgen og nå er det på tide og finne ut hva som virkelig stemmer.

Jeg tvinger meg opp av senga og prøver å fokusere på det positivt med mandager. Enda en ny dag for å knytte bånd me Mrs Briggs! Eller enda en sjanse til å nyte den alltid ferske og herlige kantinematen. Merk ironien.

Okei, det er ikke så mye positivt.

Jeg finner frem noen klær fra skapet; en lys dongeribukse, en hvit t-skjorte og en grå cardigan, før jeg går ut av rommet.

Daniel kommer ut fra rommet sitt samtidig som meg. Han har kun på seg en mørk bokser, noe som får meg til å rynke på nesa. Han stirrer tomt på meg med trøtte øyne, før han kaster et blikk mot baderomsdøra. Han ser på meg igjen og smalner øynene. Vi tenker det samme.

Jeg kaster meg frem mot døra, men Daniel kommer meg i forkjøpet. Han river opp døra, men det er for tidlig på morningen for han så han smeller den rett inn i hodet sitt.
Han banner høyt og holder seg til panna. Jeg griper sjansen og smetter inn på badet, smekker igjen døra bak meg, og låser.

"Din lille jævel!" Brøler Daniel og begynner å hamre knyttnevene mot døra. Han høres virkelig irritert ut, både etter at han fikk døra i hodet, og fordi jeg tok badet først. Jeg tvinger frem en ondskapsfull latter, men det ender bare med at jeg begynner å hoste.

Daniel sparket hardt en siste gang i døra, før jeg hører at han tramper tilbake på rommet sitt og smeller igjen døra.

Jeg ser fornøyd på meg selv i speilet og blunker til speilbildet mitt.
"For en flott start på dagen" hvisker jeg til meg selv før jeg setter i gang med den vanlige morningrutinen min.

Noen ganger gjør jeg ting uten å tenke nøye gjennom det først. Så tenker jeg gjennom det etterpå, men da er det liksom litt sent. Og nå innser jeg at det å terge en morgengretten Daniel kanskje ikke er så smart.

"Dritt" mumler jeg og tramper foten ned i bakken og slipper sekken motløst ned på asfalten under meg.

Jeg ser oppgitt på bilen til Daniel som sakte, men sikkert forsvinner ut av synet. Og problemet er at jeg ikke sitter i baksetet.

Mamma dro tidlig på jobb i dag, for hun måtte ordne noe viktig. Og Daniel, som den barnslige personen han er, måtte ta igjen. Så nå må jeg gå. Hele veien.

Jeg plukker motløst opp sekken min igjen og slenger den over skulderen, før jeg begynner på veien mot skolen. Jeg kommer til å få en saftig anmerkning for å komme for sent med mindre noe fantstisk skjer.

September. Det betyr at det snart er oktober og Halloween. Også november. Også desember og jul!

Det har ikke gått lenge av skoleåret, men jeg er likevel veldig klar for jul. Ferie er helt klart det beste med å gå på skolen, det er det ingen tvil om.

Jeg går oppslukt av mine egne tanker, tenker på livet, Daniel og pappa. Og Jason.
Jeg er så opptatt av mine egne tanker at jeg ikke legger merke til bilen som triller opp ved siden av meg. Den lille, grønne golfen som jeg har sittet i før.