Hard love

Tjuesyv - kunne blitt hett

Jason har snudd seg, så han står meg ryggen til meg. Jeg blir stående på gulvet og stirre på han. Det er helt stille. Jeg kan kun høre min egen pust og hjertet mitt som sakte, men sikkert roer seg.

"Hva er det som skjer?" spør jeg forsiktig. Jeg kan se at Jason strammer kjeven, men han svarer ikke. Han stikker hendene i lommene og blir stående.

"Jason" sukker jeg. "Alt dette..." Fortsetter jeg og nøler litt. Plutselig kjenner jeg hvor sint jeg er, og bestemmer meg for å bare være ærlig.  "Jason, du kan ikke bare tro at jeg skal synes at alt du gjør er greit! Det du holdt på å gjøre i går... " sier jeg og merker hvor frustrert jeg blir. "Jeg var så redd! Jeg stolte på deg, men så kommer du og ødelegger alt! Jeg trodde at..."

Ordene bare velter ut av munnen min, men jeg stopper å snakke når Jason sakte snur seg rundt. Han stirrer på meg med mørke øyne. Men de er ikke fylt med sinne. Han ser nesten litt lei seg ut. Han kommer mot meg med langsomme skritt mens han holder blikket mitt med sitt.

Jeg angrer litt på det jeg nettopp sa. Jeg mener jo ikke helt oppriktig at alt er ødelagt, men det føles bare så godt å få ut alt sammen. Jeg har ikke snakket med noen om dette, og jeg har ikke lagt merke til før nå hvor irritert jeg egentlig er.

Etter et par sekunder er han nesten helt inntil meg. Jeg kommer på hvor mye jeg elsker følelsen av å ha han så nærme. Jason stirrer meg dypt inn i øynene og biter seg i underleppa. Jeg ser opp på han med store øyne, helt uten anelse om hva han kommer til å gjøre.

Plutselig gjør han noe jeg ikke hadde forventet. Han tar hendene sine i mine og sukker.

"Kelsey" mumler han og stirrer tomt ned på meg. "Unnskyld"

Hjertet mitt raser i brystet. Jeg kan så vidt tro mine egne ører. Jason McCann sa unnskyld til meg. Jeg er helt sjokkert. Dette var det jeg hadde minst ventet, og jeg er helt målløs. Aner ikke hva jeg skal si.

De brune øynene hans blir enda tristere når jeg ikke svarer. Han slipper hendene mine og tar frustrert et skritt tilbake, før han drar den ene hånden stresset gjennom håret.

"Jeg visste det" mumler han irritert til seg selv . "Hun hater meg"

Jeg er fortsatt helt sjokkert og blir stående lamslått på gulvet. Jeg følger Jason med blikket når han setter seg ned i sofaen. Han støtter albuene på knærne og legger ansiktet ned i håndflatene i frustrasjon.

Jeg har endelig innsett hva som nettopp skjedde og får plutselig innmari dårlig samvittighet for at jeg ikke har sagt noe enda.

"Jason..." Begynner jeg med mild stemme. Jason løfter ansiktet og ser på meg med de brune dådyrøynene sine. "Jeg hater deg ikke" sier jeg og smiler skjevt. Jason ser forvirret på meg og fukter leppene med tunga.

"Men det må du" protesterer han. "Etter hva jeg har gjort mot deg. Jeg trodde aldri du skulle snakke med meg igjen" sier han frustrert og kaster hendene i været.

"Men jeg hater deg ikke" gjentar jeg og tar et par skritt mot han.

"Men skjønner du ikke?" Utbryter Jason og reiser seg frustrert fra sofaen. Han stirrer på meg med et hint av sinne i blikket.

Jeg tar fort et skritt tilbake, men det ser bare ut til å gjøre Jason enda mer urolig.

"Ingen liker meg. Ingen er glad i meg. Alle hater meg. Ingen av jentene på skolen føler egentlig ikke en dritt" roper han og puster tungt. "Så hvorfor skal det være noe annerledes med deg" den siste delen sier han litt lavere og holder blikket mitt.