Hard love

Femtitre - fokus

Jeg er hos familien Monfire på mindre enn fem minutter. Jeg tror hjertet mitt aldri har banket så fort og så hardt før.

Hun kom aldri hjem i går kveld. Olivias halvkvalte ord brenner hull i hjernen min. Var det med vilje? Eller har det skjedd noe alvorlig med henne?

Jeg parkerer bilen like utenfor familien Monfires innkjørsel og hopper ut av bilen. En annen bil står parkert rett foran meg; en politibil. Jeg går mot døren med raske skritt og åpner den uten å ringe på.

Det er ingen i gangen, men jeg hører stemmer fra stuen. Jeg tråkker raskt ut av skoene mine og går inn til de andre.

"Hei, Jason," sier Lisa og reiser seg fra sofaen når hun ser meg. Hun kommer bort til meg og drar meg inn i en klem. "Så godt å se deg."

Jeg klemmer henne tilbake. Når hun trekker seg unna igjen, ser jeg at hun er hoven rundt øynene. Stakkars dame, tenker jeg. Mannen er ikke hjemme og nå er datteren hennes forsvunnet. Olivia og Nicole sitter på gulvet og holder hverandre i hendene. De ser vettskremte ut, men tvinger frem et smil i min retning.

"Politibetjent, dette er Jason, Kelseys kjæreste," forklarer Lisa til politimannen som står bak meg.

"Jason McCann?" Spør han og gransker meg med blikket.

Jeg nikker nølende.

"Ja, jeg kjenner igjen navnet ditt fra registeret på stasjonen. Du har vel vært innom der er par ganger, har du ikke?"

Jeg smalner blikket, men nikker sakte. Jeg har bare bodd her i ett år, men ja, jeg har vært innom politistasjonen en god del ganger. Det var egentlig mest før.

En politidame kommer inn i stuen. Hun stopper med det samme hun ser meg, og ansiktet hennes sprekker opp i et ekkelt glis. "Ser man det."

Blikket mitt smalner med det samme jeg får plassert henne. Politibetjent Egersen. Hun har svart, tykt hår, mørke øyne og en hes, irriterende stemme.

"Riktignok skjer det ikke spesielt mye her i byen, men det er nesten litt morsomt hvordan du bare tilfeldigvis alltid er involvert hver gang jeg får er brukbart interessant oppdrag," sier politibetjent Egersen. Hun snakker på en sånn irriterende måte, med et tonefall der hun legger vekt på sånn annethvert ord.

Jeg ignorerer den voldsomme trangen til å himle med øynene. Egersen er alltid så kranglete, det virker som om hun ikke bare hater jobben sin, men livet generelt. "Da kan du umulig få særlig mange oppdrag," mumler jeg syrlig.

"Pass på hva du sier til en poli-"

"Skal vi ikke heller konsentrere oss om jenta som er savnet, enn hva jeg sier til deg," freser jeg. Olivia og Nicole ser forskrekket på meg, overrasket over at jeg snakker sånn til en politiansatt.

Hadde dette vært en vanlig dag, hadde jeg ikke vært like stor i kjeften. Men siden min Kelsey faktisk er savnet, har jeg ikke tid til bullshit. Spesielt ikke fra Egersen her, som gang på gang har moret seg når jeg har havnet i trøbbel.

Egersen vet at jeg har rett. Det som betyr noe nå, er å finne Kelsey. Det er derfor hun er her.

"Når ble jenta sist sett?" Spør Egersen med blikket vendt mot Lisa.

"Hun var hos meg i går kveld og dro hjem rundt klokken åtte," sier jeg.

Lisa nikker samtykkende. "Etter det har ingen sett henne."

Egersen tar ordet igjen. "Da burde vi sende ut letemannskap i området mellom her og der du bor.

"Det er rett på andre siden av skogen," sier jeg og Egersen tar notater i en liten blokk. "Kan det tenkes at hun med vilje har stukket av?" Spør hun.

Lisa rister på hodet. "Det kan jeg aldri tenke meg at hun ville gjort."

Jeg føler meg mer og mer skyldig, og klumpen i magen min bare vokser og vokser. Jeg vet grunnen til at hun gikk hjem alene. Hun var såret, men jeg tviler fortsatt på at hun faktisk hadde stukket av.

Faen, jeg skulle ikke latt henne gå alene. På dette tidspunktet, er det cirka femti prosent blod og femti prosent skyldfølelse i blodårene mine. Jeg vet at jeg burde fortelle Egersen og Lisa det jeg vet, men akkurat nå virker det smartere å la dem sende ut letemannskap, mens jeg alene drar på besøk til mine kjære brødre. Å blande inn politiet i vårt lille familiedrama har aldri vært et tema. Selv ikke når det gjelder Kelsey. Jeg vet at det bare ville gjort vondt verre.

Det ender opp med at de sender ut letemannskap i Stokkskogen. Lisa, Nicole og Olivia er med for å lete, og stemningen er rimelig anspent. Jeg har fått i oppdrag å kjøre rundt i området og se etter tegn, siden jeg har egen bil. Men jeg skal ingen steder, annet enn rett hjem til Sam og Abel.

Jeg prøver å holde meg kald og rolig mens jeg kjører mot stebrødrene mines hus, men jeg klarer ikke å ignorere hvordan hjertet dunker i halsen som om det var en sport.

Jeg må bare innrømme det. Jeg er redd.

Sam og Abel er rett og slett mine værste fiender, og nå har de mest sannsynlig prøvd å ta fra meg den personen her i verden som jeg elsker mest. Jeg har alltid vært redd for dem. De er mye større enn meg, mye sterkere og de er veldig flinke når det gjelder taktikk, spill og å psyke folk ut. De ligger alltid et skritt foran alle andre når det virkelig gjelder, og man vet aldri hva de har tenkt å gjøre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når jeg kommer dit. Jeg vet at når jeg får bekreftet at det er de som har tatt Kelsey, kommer sinnet mitt til å sørge for at jeg ikke har kontroll over handlingene mine likevel, så det er ingen vits i å planlegge og prøve å være taktisk. Men jeg burde kanskje fortalt Jack hvor jeg var på vei, i tilfelle jeg skulle trenge backup.

Hele situasjonen er helt fucka. Jeg er ganske sikker på at Sam og Abel står bak alt kaoset, men jeg er ikke helt sikker. Det kan tross alt hende hun ble så sint på meg og hele situasjonen hun har havnet i, med at kjæresten hennes muligens var med på voldtekten av søsteren hennes, at hun bare stakk. Ville komme seg vekk litt.

Jeg skulle så gjerne ønske at ingen ting av dette her hadde skjedd. At jeg ikke var en drittsekk i fjor, at Sam og Abel ikke var hemma i hodet, at Kelsey ikke var borte. Jeg skulle ønske Kelsey lå fredelig i armene mine og snakket med meg nå.

Hver gang jeg lukker øynene, ser jeg henne klart og tydelig. De klare, blå øynene hennes, det fine smilet som har gitt meg sommerfugler siden første gang jeg så det og de blonde, myke hårlokkene som flommer nedover skuldrene hennes.

Jeg vil bare ha henne tilbake. Koste hva det koste vil.

--------

Vet ikke hva jeg skal si en gang, nå har det gått så lang tid siden forrige oppdatering at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte:")

Jeg kommer ikke til å forklare så mye om hvorfor jeg har vært borte så lenge, men jeg vil takke dere for at dere er så tålmodige og snille og gode som ikke har vist annet enn støtte hele veien<3 og heihei til dere nye lesere som har lest hele greia siden forrige oppdatering, i see u, welcome to the squad ;))

Håper alle har det bra, både på skolen og ellerssss, sees snart (får vi håpe)