Hard love

Tjuetre - 2496

"Å kom igjen" stønner jeg irritert og røsker til. Skapet mitt vil ikke åpnes. Jeg vedder alt jeg eier på at Mrs. Briggs ga meg feil kode med vilje. Jeg prøver koden en gang til. 2496.

Jeg gir fra meg et stønn når det fortsatt ikke åpner seg, og drar hånden frustrert gjennom håret. Jeg vil ikke ha anmerkning for å ha glemt bøkene heller. Takk og lov for at jeg kom litt tidligere til skolen på denne flotte onsdagsmorgenen...

"Trenger du hjelp?" Spør plutselig en stemme bak meg. Jeg spinner rundt og stirrer rett inn i Jasons brune dådyrøyne.

Når jeg tenker over det, er de ikke like mørke som de pleier. I det siste har de vært mer lyse og gyllene, nesten som om han er litt glad. I et lite øyeblikk blir jeg slått ut av hvor sykt perfekt han er. Han står helt inntil meg, med en arm på hver side av hodet mitt. Jeg lurer på hvordan han alltid klarer å smyge seg innpå meg uten at jeg merker det.

"Hm?" Jason avbryter tankene mine. Øynene hans studerer ansiktet mitt nysgjerrig.

"Skapet mitt vil ikke åpnes" mumler jeg og konsentrerer meg om å kontrollere meg selv.

De perfekte leppene hans krummer seg i et lite smil, før han biter seg i underleppa.

"La meg prøve" sier han. Han legger hendene sine på hoftene mine og fører meg forsiktig et par skritt til siden, så han har tilgang til låsen.

"Og du tror du får det til?" Snøfter jeg vantro. "Liksom"

Jason bare blunker til meg med et glis rundt munnen. "Du ville blitt overrasket om du visste hvor mye jeg kan"

"Jasså" mumler jeg og himler med øynene, mens jeg legger armene i kors.

"Jeg kan få deg til å skrike navnet mitt når som helst" mumler han tilbake. Jeg vet ikke om det var meningen at jeg skulle høre det, for han er liksom litt i sine egne tanker. Blikket hans hviler på noe like under ansiktet mitt, og det tar ikke lang tid før jeg skjønner at han ser på puppene mine. Den lyseblå t-skjorten min har sklidd litt for langt ned, innser jeg når jeg kikker ned.

Jeg gisper ved det han nettopp sa og snur meg automatisk vekk. "Dust" freser jeg og slipper ut et irritert stønn.

Jeg hører Jason flire bakfra, og jeg vrir hodet tilbake. Han ser ikke på meg lenger, så jeg snur meg igjen.

Fingrene hans glir fort over den lille kodelåsen, og han vrir på tallene som om han aldri har gjort noe annet.

Og plutselig, med et lite klikk, åpner den seg. Jason svinger døra opp og gliser triumferende mot meg.

Jeg slipper hendene rett ned langs siden og måper mot han.

"Hvordan?" Hvisker jeg sjokkert. Jason lener seg inntil skapdøra og sender meg et lurt blikk.

"Dette, søta" sier han og klapper på skapdøra. "Er mitt skap" flirer han og lener ryggen sin inn mot veggen. "Men hvis det får deg til å føle deg bedre, kan vi godt dele" foreslår han med et glis.

Jeg rødmer kraftig, noe som får Jason til å blotte de perfekte tenne sine når han ler. Hvordan kunne jeg være så dum?

"Ellers takk" sier jeg bestemt, og prøver å ignorere varmen som ikke vil forlate kinnene mine. "Jeg vil helst ikke være nær deg mer enn nødvendig"
Stor løgn.