Hard love

Tolv - bare å komme tilbake!

Kelseys pov

"Hade!" Roper jeg Til Nicole og tripper etter Olivia mot utgangen. Vi er på vei til hallen hvor gymsalen er.

I går spurte jeg Daniel om han visste noe om Jason, men han sa bare "han er ikke en man kødder med" og da jeg spurte om han vet noe om fortiden hans sa han bare "hvorfor i helvete skulle jeg vite det", og da ga jeg opp.

Jeg blir nødt til å finne ut av ting på egen hånd da.

Rett før vi kommer til ytterdørdøra, spraker det i en speaker på veggen. Jeg visste ikke engang at det var speakere på denne skolen før nå.

Vi hører stemmen til rektor Drewell like etterpå.
"Hvordan fungerer den igjen? Glemmer alt over sommeren jeg vet du Pippi" Sier han. Jeg regner med at Pippi er sekretæren hans eller noe.
"Åja den er på? Daså" humrer rektor Drewell like etterpå, før han kremter høyt.

"Kan Kelsey Monfire komme til mitt kontor?"

Hjertet mitt hopper over er slag, og jeg sperrer opp øynene. Olivia ser forvirret på meg, før hun gliser.

"Hva har du gjort nå da?" Flirer hun.

Jeg sender henne et overlegent glis, og legger armene i kors.

"Han skal sikkert bare skryte av hvor sykt bra elev jeg er" gliser jeg, selv om jeg innerst inne er litt engstelig.

Olivia himler bare med øynene og åpner døra.

"Ses i gymen da" sier jeg, før jeg snur meg og går tilbake dit vi kom fra.

Jeg kjenner at jeg svakt rødmer når alle ser etter meg der jeg går nedover gangen.

Jeg skynder meg opp trappa og går bortover korridoren i andre etasje mens jeg leter etter kontoret hans.

Endelig finne jeg døra og banker forsiktig på. Like etter blir den åpnet, og den lille, lyshårede sekretæren hans møter meg.

"Kom inn" sier hun og smiler forsiktig.

"Er det Kelsey?" Hører jeg rektor Drewells stemme si.
"Ja det er det" svarer damen foran meg og tar er skritt til siden for å slippe meg inn.

Jeg kjenner hvordan jeg er klam i handflatene og nervøs for hvorfor jeg er her. Jeg har vel ikke gjort noe galt? For helt ærlig så tror jeg vel ikke at han skal skryte av meg.

"Bare kom og sett deg, Kelsey" sier rektor Drewell og gjør en håndbevegelse mot stolen ovenfor ham.

"Pippi, kan ikke du la oss være i fred litt?"

Alene med rektoren kan umulig bety noe bra.

Pippi nikker kort, før hun stille forsvinner ut av rommet. Hun virker som en veldig rolig og forsiktig type som også er litt usikker på seg selv. Og hun endte opp som sekretær for en overivrig rektor. Stakar.

Rektor Drewell blir bare sittende og smile mot meg, og jeg ser ned på gulvet mens jeg venter på at han skal begynne å snakke.

"Du er ikke i noe trøbbel altså" forsikrer han, og jeg blir litt mer lettet inni meg.

Men hvis jeg ikke er i trøbbel, hvorfor er jeg her da?

"Du lurer kanskje på hvorfor du er her? Jeg vil bare at du skal vite at du er hjertelig velkommen her på skolen, og at du skal bare komme til meg hvis det er noe du vil snakke om" sier han og sender meg et sympatisk smil.

Hva er det han snakker om? Dette er vel passe kleint.

"For folk er ikke alltid de vi tror de er, og man kan bli forrådt, men det er da man har venner som kan støtte seg" fortsetter han. Jeg blir bare sittende og stirre på ham, uten å vite hva jeg skal gjøre. Dette er det merkeligste jeg har gjort.