Hard love

Førtifem - rip

Crusty blir bare verre og verre for hver dag nå. Jeg får helt vondt inni meg av å se han på den måten. Jeg tror han har det ganske vondt, gan ligger i hvert fall stille mesteparten av dagen. Vi burde kanskje egentlig ha avlivet han for hans eget beste. Det er nesten sånn at jeg ikke orker å være med han, for tanken på at han vil være borte snart, gjør meg så ulykkelig. Men jeg prøver likevel å tilbringe så mye tid med han som mulig.

Jeg føler ikke noe forskjell fra fredag når jeg ankommer skolen på mandagen. Men det tar ikke langt tid før jeg legger merke til hvordan folk ser lenge på meg i gangene. Mrs. Briggs går forbi meg, ser brydd på meg et par sekunder, men fortsetter videre.

Jeg får plutselig øye på Isabella i enden av korridoren. Jeg skynder meg bort til henne.

"Hei, hva er det som skjer?" Spør jeg nølende. Isabella skvetter, før hun bryter ut i latter. Jeg må bare flire litt av hvor lettskremt hun er.

"Men sånn serr, du ikke hva som har skjedd? Sånn seriøst liksom?" Spør Isabella.

Jeg rister sakte på hodet. "Nei?"

Isabella tar tak i armen min og drar meg mot døren. Hun åpner den, og skyver meg ut.

Først er jeg forvirret. Den kjølige luften kiler meg i ansiktet. Jeg hever et øyenbryn og ser på at noen ungdommer kommer gående mot døra.

"Hva er det som er så-"

Isabella knuffer meg i siden og peker fremover før jeg får snakket ferdig.

Og da seg jeg det.

Alex.

Han står sammen med Ben og et par andre gutter og snakker. Men han ser ikke vanlig ut.

Han står med gryggen til, men jeg kan likevel se at noe har skjedd. Eller mest sannsynlig noen.

Han har krykker. Og hetta på jakken er trukket godt over hodet.

Plutselig får en av vennene hans øye på meg og Isabella, og nikker mot oss. Alex snur seg brått med store øyne, men det tar ikke mer enn et par sekunder før han virker roligere. Han står et stykke unna, men jeg kan fortsatt se at han er blå, nesten svart, noen steder i ansiktet.

Så blir blikket hans kaldt. Han holder blikket mitt fast, men jeg ser ikke vekk. Til slutt er det han som ser ned i bakken.

"Hva har skjedd med han?" Flirer jeg. Jeg kan ikke noe for at jeg føler meg litt glad akkurat nå. Jeg vet det er feil, altså Alex har det nok ikke bra akkurat nå. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å more meg over noe sånt.

"Hvis du skulle gjette én gang?" Humrer Isabella. "Rest in peace, Alex," mumler hun.

Jeg har en mistanke. Det vil si, jeg er nesten sikker. Jeg er nokså sikker på at han rett og slett har fått bank, og det av en jeg kjenner ganske så godt.

Plutselig snur alle de fire guttene seg og kommer mot hoveddøra. Jeg må bite meg på innsiden av kinnet for å ikke begynne å le.

Men det et plutselig ikke like morsomt lenger når jeg innser at Alex ikke har tenkt å bare passere oss for å gå inn.
Han kommer mot meg med det kalde blikket sitt låst på meg.

"Du," spytter han. "Er bare en jævla, liten bitch," knurrer han og stiller seg opp rett foran meg. Jeg retter meg opp og har ikke tenkt å flytte meg.