Hard love

Førtifire - meet the parents

Det ringer på døren.

Mamma spretter opp fra sofaen, men jeg stopper henne fra å gå ut i gangen og åpne. Mamma ser forundret på meg.

"Kan jeg bare få snakke litt med han alene først?" Spør jeg. Mammas ansiktet sprekker opp i et smil, og hun nikker mens hun setter seg ned igjen.

Jeg skynder meg ut i gangen og åpner døren. Utenfor står Jason, som forventet. Han står selvsikkert på trappen, med et glis klistra i trynet og en blomsterbukett i hånda.

"Har du med blomster?" Flirer jeg og skal til å ta dem i mot.

"De er ikke til deg, Blondie," erter han og drar meg inn i et kyss. "Hyggelig å se deg også forresten, du ser nydelig ut."

"Du vet at jeg ikke mente det sånn," mumler jeg og rødmer. "Og jeg trodde du var ferdig med å kalle meg Blondie? Du vet jeg ikke liker det," sier jeg morskt og legger hodet på skakke.

"Unnskyld, du vet jeg elsker deg," flirer han og planter et kyss på pannen min. Jeg sukker og lukker øynene.

"Du ser ut som en prins, forresten," mumler jeg inn mot skjorten hans.

"Du er min prinsesse, uansett hva du har på deg," hvisker Jason.

Jeg rødmer og smiler sjenert. "Vær stille," mumler jeg og gjemmer ansiktet mitt i hendene.

"Nei," sier Jason lekent, men bestemt. Jeg himler med øynene, men klarer ikke å la være å smile.

Jeg slipper hendene ned langs siden og blir stående og se opp på Jason. Han har på seg en hvit skjorte og svarte dressbukser og dressko. Noe av det gyllenbrune håret hans henger ned i panna hans, og de rolige, honningbrune øynene hans ser ned på meg.

Jeg har på meg et kort, svart blyantskjørt og en beige kortermet topp med dyp utringning. Jeg har tatt på meg litt ekstra sminke og rettet håret også.

"Er du nervøs?" Spør jeg mykt og legger armene mine rundt Jasons nakke.

"Kanskje litt," innrømmer han. Jeg smiler skjevt.

"Du, de kommer til å elske deg. Du vet hvor begeistret mamma er for deg. Hun har ikke snakket om annet enn deg i hele dag," flirer jeg og stryker noe av håret hans vekk fra ansiktet hans. Det bare faller ned igjen.

"Men faren din? Han vet ikke hvordan jeg ser ut engang," sier Jason og legger armene sine rundt midjen min. Han bøyer hodet ned og lener pannen sin mot min.

"Han kommer til å elske deg, han òg. Jeg lover," smiler jeg og stiller meg opp på tå for å rekke opp til leppene hans. "Men ikke like mye som jeg elsker deg," hvisker jeg. Jason drar meg nærmere seg, og kysser meg, mykt og ømt.

Det jeg nettopp sa ser ut til å roe han ned litt, og det er jeg glad for. Han har ingen ting å være redd for. Jeg skjønner at han er nervøs, det ville jeg også vært hvis vi hadde byttet posisjoner, men han vil snart skjønne at han ikke har noen grunne til å være det.

Plutselig åpnes døren. Jeg skvetter og skyver meg vekk fra Jason. Mamma smiler begeistret mot oss og drar oss begge inn i en klem.

Jeg sender Jason et lattermildt blikk. Den dama tok oss nettopp på fersken i å kline på trappa.

Men mamma ser ikke ut til å bry seg. Hun drar oss begge inn i huset og begynner å bable i vei om både det ene og det andre. Det har ikke engang gått et minutt siden Jason kom, og hun har allerede begynt på en av historiene fra da jeg var liten. Etter noen minutter bestemmer jeg meg for å avbryte henne, for å forhindre at hun snakker hull i hodet på Jason før vi i det hele tatt har kommet oss ordentlig inn i huset.