Hard love

Elleve - tror de skjuler noe

Kelseys pov

Jeg kan ikke si annet enn at jeg er forvirra. Veldig forvirra.

Jason må virkelig ha hatt litt av en barndom, i og med at han nå bor sammen med de andre guttene i et hus alene, og at han ble så irritert hver gang noen snakket om stefaren hans.

Og jeg var helt sikker på at han skulle slå meg for at jeg spurte om det, men alt han gjorde var å stryke meg på kinnet. Det var nesten som om han brydde seg om meg. Det virker veldig ulikt han egentlig, og for å være helt ærlig tror jeg ikke han stryker alle jenter på kinnet på den måten.

Eller kanskje det bare er enda ett av de skitne triksene han bruker til å få jentene til å falle for seg som fluer. Det må det være, for hva er det som er så spesielt med meg?

Men noe sier meg at dette var annerledes. Det tomme blikket hans hadde ingen følelser, ikke sinne, ikke glede, ingenting. Han var liksom så fjern, og virket så harmløs.

Kanskje Jason bare er en helt vanlig gutt som alle andre, med en tøff barndom som har gjort at han er som han er? Jeg kjenner en trang til å finne ut mer om han. En voldsom trang til å være i nærheten av ham.

Jeg vet det høres helt rart ut, men det var liksom noe litt betryggende ved å ha ham så nærme meg. Den varme pusten hans mot huden min, de store hendene hans på hoftene mine.

For hvem er det jeg prøver å lure? Jason har en tiltrekkende kraft på meg og jeg kan ikke nekte for det.

Jeg har nektet for det lenge, men etter det som skjedde i dag klarer jeg ikke å slutte å tenke på ham.

Midt oppi alle disse tankene er det ganske vanskelig å konsentrere seg om hva Bonnie prøver å forklare Elena i en episode av The Vampire Diaries, så jeg setter på pause og legger meg ned på senga.

"Kelsey, kjære!" Roper mamma fra kjøkkenet. Med er sukk slenger jeg bena ned fra senga og subber ut i gangen.

Klokka er snart ni tror jeg, og jeg har bare sett på Netflix i hele ettermiddag. Ikke at jeg klager, for Netflix is mah bae.

Jeg så ikke noe til Olivia eller Nicole etter lunsjen i dag, så jeg har ikke snakket med dem om det som skjedde. De lurer sikkert fælt, men akkurat nå orker jeg ikke å bry meg med å ringe dem.

"Hva er det?" Mumler jeg en smule irritert, og subber mot trappa.

"Du har fått besøk!" Kvitrer mamma.

Jeg lyser opp litt og lurer på hvem det kan være. Jeg spretter ned trappa og får øye på Josh.

Med en gang jeg ser han stopper jeg og skotter bort på mamma. Mamma bare trekker på skuldrene, før hun sender meg et lurt blikk og forsvinner inn på kjøkkenet.

"Hei?" Sier jeg en smule forvirret. Jeg skjønner ikke hva han gjør her nå.
Jo, jeg er vandt til at han kommer, men ikke så sent.

"Kan vi snakke?" Sier han bare. Jeg gransker han med blikket, og nikker sakte. Håret hans er som vanlig gredd bakover, men han har skiftet siden skolen. Han har nå på seg en mørkebrun bukse og en hvit skjorte.

Han åpner døra bak seg og går ut, og jeg følger etter. Så lukker han den bak seg og blir stående. Et kjølig vinddrag feier over oss, og jeg trekker den grå cardiganen tettere rundt meg.

"Det tar ikke lang tid" forsikrer Josh og jeg nikker kort.

"Jeg ville bare takke for din heroiske innsats i dag" sier Josh og blir en anelse rødere i kinnene.

"Ikke noe problem" sier jeg, og smiler litt.

"Jeg hadde aldri forventet det" fortsetter han. "Hvordan skal jeg noen gang få gjort opp for din heltemodige gest?"