En av dem

Bitt

"Sofie! Vi skal dra nå!" Mor roper fra gangen. Jeg ser meg rundt i rommet. "Jeg kommer snart!" roper jeg tilbake. Er det noe jeg har glemt? Telefonen ligger i baklommen, laderen er i sekken, headsette er i jakkelommen, leppepomade ligger også i jakkelommen. Nei, tror ikke det. 

Foreldrene mine og jeg skal på camping. Jeg gleder meg utrolig mye. Det kommer til å bli så kjekt. Denne sommeren har det vært så mye fint vær. Jeg har nesten bodd ute, gått lange turer på stranden, sykkelturer og rulleskøyteturer, og gått turer i skogen sammen med min bestevenn, Theo. Foreldrene mine har nesten ikke vært ute, eller jeg tror ikke de har vært ute så mye. Jeg har nesten ikke sett dem, fordi jeg har vært så opptatt av å være ute med venner. Nå skal vi endelig gjøre noe sammen i sommerferien.

Jeg løper ned trappene. "Nå skal vi ut i skogen!" sier far og bærer ut et par poser. Jeg kaster sekken over skulderen min og tar jakken under armen. "Her er det god plass til å legge den". Far legger sekken min i bagasjerommet mens jeg setter meg i baksete.  

"Hvor langt er det til der vi skal være?" spør jeg og ser ut vinduet. "Det tar nok ca en og en halv time," sier mor. Hun snur seg i framsete for å se meg. Jeg nikker og smiler til henne. "Plassen vi skal til," jeg avbryter mor. "Jadajada, det er der du og far møtte hverandre". Jeg himler smått med øynene. "Har vi fortalt deg det allerede?" Mor ser overrasket på meg. "Ja, dere har sikkert sagt det 4 ganger denne uken, og det er kun onsdag i dag. I gamle dager var det camping for ungdommer, og du falt med en gang for far, og far falt med en gang for deg, blah, blah, blah". Jeg ler litt og ser på mor. Hun smiler hun også. "Ja, men nå er campingklubben lagt ned desverre. Hvis ikke hadde vi nok sendt deg til den! Kanskje du også hadde funnet din elskede". Mor snur seg mot far. Jeg må le litt. "Mor, jeg er kun 15 år". "Og? Jeg og din far møttes da vi var 17". Jeg sukker og rister på hodet. 

Nei, jeg er kun 15 år. Jeg vil ikke ha noen kjæreste ennå. Det er for tidlig å tenke på det. Jeg klarer meg fint alene. Eller, alene er jeg jo ikke. Jeg har min bestevenn Theo. Vi har vært venner i så mange år. Familien hans tar meg i mot med åpne armer hele tiden. Som oftest er vi hos han hvis vi er sammen. De få gangene vi ikke er hos han, er vi ute. Vi har aldri vært hos meg, når jeg tenker meg om. Uansett liker jeg det slik det er. Jeg føler meg så velkommen hos familien til Theo. Foreldrene mine er koselig, men de er ikke så glade i å møte nye folk. Derfor tror jeg det er best slik det er. Hvis vi er sammen, er vi hos han. 

"Da er vi framme!" roper far. Jeg åpner øynene og gjesper et stort gjesp. Jeg må visst ha sovnet. "Her skal vi være i 4 dager!" Jeg ser ut vinduet. Det er kun skog rundt oss. Ingen hytter eller hus. Jeg åpner døren til bilen og går ut. Den gode naturluften sniker seg inn i nesen min. "Hvor er hytten vi skal være i?" Jeg ser rundt meg, men det er ingen hytter. "Vi skal ikke være i hytte! Vi skal campe i telt". Jeg snur meg mot far. Han har allerede begynt å pakke ut. "Telt? Jeg trodde vi skulle bo i en hytte". Far rister på hodet og ler. "Det ligger jo i navnet camping". Jaja, det gjør vel det. 

Vi får opp teltet på første forsøk. Det var ikke så vanskelig egentlig. "Sofie, kom hit litt". Mor vinker meg bort til et tre. Jeg trekker øyenbrynene sammen går bort. Mor og far sitter inntil et tre og holder hender. "Akkurat på denne plassen satt jeg og din mor og snakket sammen. Vi snakket i sikkert mer en 2 timer!" Jeg nikker og ser på foreldrene mine. De sitter og ser på hverandre. Hendene deres er flettet sammen.   

"Ja, vi får vel lage litt middag," far reiser seg og går forbi meg. Mor blir sittende. Jeg snur meg. Far står rett bak meg. "Ja, hva skal vi ha til middag?" spør jeg og ser på han. "Vi er ikke helt sikre". Jeg kan høre at mor reiser seg opp. En varm følelse går gjennom kroppen. Nei, ikke en varm koselig følelse. En følelse som skriker panikk. Hvorfor går ikk far og lager middagen? Hvorfor står bare mor bak meg? Jeg snur meg mot mor. "Dette kommer bare til å gjøre litt vondt". Jeg ser uforståelig på henne.

Plutselig tar både mor og far hver sin arm. Jeg prøver å ta dra de til meg. Hva er det de prøver på? "Hva driver dere med?" Jeg vrir overkroppen samtidig som jeg prøver å dra til meg armene. "Vær stille din lille," far stopper midt i setningen. Din lille? Din lille hva? En varm følelse går gjennom kroppen igjen. Armene mine begynner å svi. Jeg ser ned på armene mine. Hva er det de har gjort? Det er en sirkel på hver arm. Jeg begynner å skrike. Smerten vokser fra armene til hele kroppen. Jeg klarer ikke å kjempe imot. 

"Hva skjer?" skriker jeg og faller ned på knærne. Jeg prøver å se rundt meg, og finner ut av at jeg er alene. Mor og far er ikke her. Bilen er heller ikke her. Jeg begynner å puste tungt. "Slapp av, Sofie. Alt skal gå bra," hvisker jeg til meg selv. Synet er uklart på grunn av tårer som har bygget seg opp. 

Jeg tvinger meg selv bort til treet, og legger meg med ryggen mot det. Armene begynner å skjelve. Hva har de gjort? Jeg blunker vekk tårene og ser ned på armene mine. 2 sirkler, en på hver arm. Det er små hull i huden som lager sirklene, men det er 2 hull som er større enn de andre på begge sirklene. 

Jeg begynner plutselig å kjenne meg veldig svimmel. Hvorfor går alt rundt? Hvorfor er det så mange trær? Jeg ser ned på hendene mine. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15? Hvorfor har jeg 15 fingre? Så blir alt svart.... 

Da var det en ny bok da❣️

Jeg skal prøve å legge ut et kapittel hver uke😘