Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim kap. 2

Som alle vet, så begynte Arnors liv med dramatiske episoder.

Men det ingen vet, er at allerede da Botan begynte sitt korstog over Vanaheim, vekket det frykt, ikke bare i de levendes verden, men også i de dødes verden.

Så da spådommen om den utvalgte ble kjent, var det mange ånder som støttet Arnor. For også de døde fryktet Botan - den onde heksekongen i nord. De fryktet at hvis han ble herre over hele Vanaheim, ville også de dødes verden bli påvirket av hans mørke og ondskap.

Det var nettopp i denne verden Elvira bodde i. Hun var en ånd. Hun var en av de åndene som hadde den høyeste rangen. Nemlig å være en beskyttelsesånd. Eller om man foretrekker å kalle dem: hjelpere, åndelige ledere, englevakt eller skytsånd.

Unge Elvira - hennes sjel var 3000 år gammel. Hun hadde en drøm:
Å få oppleve jordemenneskets kjærlighet i alle dens fasetter. Nysgjerrighet først. Undring, beundring, lengsel, attrå. Responsen. Lysten i øynene hans. Hengivenheten som vokste til kjærlighet. Erotikk - mild og vill. Nærheten. Fellesskapet.

Ingenting av dette hadde hun fått oppleve i sitt altfor korte liv.

Allerede som en ung kvinne var hun på grunn av sine helbredende hender, beskyldt av landsbyfolket for å være en heks og brent på bål. Etter sin død på bålet, var hun blitt en ånd. En ånd som ble tatt inn i den usynlige verden til gudene. Hun kom til Fredens enger i guden Stynox's rike. Men selv om hun var blitt en ånd, var ikke Elvira lykkelig.

For selv om hun var kommet til Fredens enger, som var et vakkert og fredelig sted for de gode åndene, så hadde hun ikke fred. Noen ånder, de som var rastløse var nemlig utsatt til å måtte bli gjenfødt flere ganger, i nye skikkelser.

I Elviras tilfelle, så hadde aldri hennes gjenfødelser vært lykkelige. Tvertimot. En gang hadde hun vært et barn født i en fattig familie. Et barn som aldri rakk å vokse opp, men som døde av sykdom. Et barn som etter sin død ble kastet i en uvelsignet fellessgrav, fordi presten ikke tillot et fattigbarn å bli begravet på kirkegården.

I et annet liv ble Elvira gjenfødt som en ung soldat som valgte å rømme fra sin onde herre og krig. Han prøvde å få seg et normalt liv blant bønner. Men akkurat da livet så ut til å ordne seg, ble denne skikkelsen som Elvira var gjenfødt i, avslørt, og ført tilbake til sin herre. Som straff for at han hadde rømt, ble både den unge soldaten og den bondefamilien som hadde tatt han til seg, dømt til å henges.

Gjennom alle sine gjenfødelser, gjennom alle sine forskjellige skikkelser, så hadde Elviras sjel hele tiden vært seg selv. Så selv om skikkelsene hennes alltid var nye, så var det Elviras sjel som fikk føle all smerten, sorgen og ensomheten.

Men nå var det slik,  at det hendte at ånder fra Fredens enger ble utvalgt til å få lov til å stige enda høyere opp i rang.

Heldigvis viste det seg at Elvira var en av dem. En av de utvalgte. Utvalgt til den mest ærverdige rang en ånd kunne oppnå. Å bli en beskyttelsesånd.

Hver gang et barn ble født, enten det var alv, menneske, dverg eller av andre raser, så fikk det barnet utdelt en ånd, en beskyttelsesånd som skulle følge og beskytte det hele livet.

Nå var avtalen for beskyttelsesåndene slik, at når de hadde fullført sitt oppdrag, var beskyttelsesånden fri til å bli en ekte engel, eller en djinn. En tjener av gudene. Og da kunne denne ånden få lov til å stige inn i det evige lyset som var gudenes helligste sted.

Men avtalen var også slik, at hvis en beskyttelsesånd feilet i å beskytte sin protege, måtte ånden utføre nye beskyttelsesverv. Den var dømt til å fortsette og fortsette, helt til et av oppdragene var fullført. Først da ble dørene til det gudommelige lyset åpnet.

Elvira, hun var den av beskyttelsesåndene som hadde fått det høyeste oppdraget. Hun skulle vokte over en meget spesiell person. En person som skulle spille en meget viktig rolle i de levendes verden.

Akkurat som alle de levende hadde sine rådsmøter, hadde også beskyttelsesåndene det samme. De møttes ofte for å diskutere sine vokterplikter.

Elvira sto litt for seg selv, mens hun lyttet taust til de andre beskyttelsesåndenes diskusjoner. Noen diskuterte heftig, mens andre hadde litt roligere samtaler. Men selv om alle var forskjellige, både av utseende og væremåte, så var de alle opptatt av de store hendelsene som var i gang i de levendes verden.

En av beskyttelsesåndenes ledere, Cama, stilte seg taus ved siden av Elvira. Cama var en ånd som hadde vandret ferdig, og som nå hadde oppnådd en djinns sanne krefter og skjønnhet.

Cama kikket på Elvira og med lav stemme hvisket hun:

- Å kjære Elvira, du har gjort det igjen. Du har gjort det du ikke skulle gjøre. Du har latt dine egne tanker og følelser påvirke din protege.

- Hva mener du, Cama? spurte Elvira forundret.

- Jo. På grunn av dine tanker og følelser, er du ikke lenger usynlig for den du vokter over. Hver gang du er i nærheten av han, har han sanset ditt nærvær.

Elvira stirret uforstående på den kvinnelige djinnen.

- Hva? Nei. Det er ikke sant. Det er ikke mulig! Jeg kan sverge på at han ikke kan se meg!

- Det er sant. Han kan fortsatt ikke se deg. Men likevel kan han sanse deg. Du må huske på at din protege ikke er helt vanlig menneske. Han er meget spesiell og er i besittelse av mektige krefter. Krefter som kan bryte din usynlighetsmagi, hvis du ikke passer deg. Du skal vite at han allerde har begynt å lure på hvem du er. Elvira, du vet at en av avtalene med oppdraget, er å ikke bli oppdaget. Du skal utføre din hjelp og støtte uten at din protege vet hvem som gir den. Han må tro at det er hans egne tanker og handlinger. Du har ikke lov til å bli følelsesessig knyttet til han.

Elvira så opp på Cama. Djinnen la merke til sårbarheten som kom fram i blikket hennes. Cama sukket medfølende og med den ene hånden strøk hun Elvira over det ene kinnet.

- Å Elvira, mumlet hun. - Du er en av de nye beskyttelsesåndene jeg virkelig ønsker skal lykkes. Du av alle fortjener et bedre liv. Men så lenge du ikke har kontroll over deg selv, vil du ikke klare oppdraget ditt. Og hvis du ikke er egnet, vil du bli byttet ut med en annen ånd som er sterkere. Med andre ord, du vil miste din første mulighet til å bli en djinn. Det vil ta minst tusen år, kanskje flere, før du får en ny sjanse.

Elvira stirret forskrekket på Cama.

- Nei! ropte hun opprørt. Hun ropte så høyt at de beskyttelsesåndene som sto nærmest hørte henne. De snudde seg og stirret forundret på henne.

- Nei, sa Elvira på nytt, men nå lavere. - Nei, Cama. Det kan du ikke mene!

Cama rettet blikket mot den djinnen som ledet møtet. Han sto ved rådsbordet og snakket med både djinner og ånder.

- Vi får se, sa hun. - Alt kommer an på deg selv, Elvira.