Elvira så forundret opp. Det var Udelas!
Den unge mannen så bedende på henne.
- Kan du tilgi meg? spurte han med angrende stemme.
Nå skjedde to ting samtidig. Både Elvira og den hvileløse ånden stirret storøyd på Udelas. Thazarra som til nå hadde klynket av smerte, tidde helt stille.
- Hva i all verden?
Elvira reiste seg forfjamset, kastet et raskt blikk på den kvinnelige ånden. Hun lå fortsatt på kne på gulvet. Udelas smilte forsiktig. Han var fortsatt litt usikker på hvordan han skulle nærmme seg Elvira.
Nå etter å ha snakket med både Khashtris og Alhambra hadde han endelig forstått. Han forsto nå at alt det vonde han hadde opplevd var ikke hans feil. Det var Khahiss som hadde planlagt alt. Hun hadde planlagt å ødelegge han. Totalt. Noe hun nesten hadde lyktes med.
Men takket være Alhambra og Khashtris, hans to hjelpere, hadde Udelas nå omsider forstått sannheten. Sannheten om seg selv. Sannheten om livet i Stynox's rike. Og sannheten mellom han og Elvira.
Elvira skulle til å ta et skritt nærmmere Thazarra. Men Udelas grep henne i armen.
- Nei, hvisket han lavt. - Du må ikke røre henne. Hun har fortsatt den onde auraen rundt seg.
Elvira stirret overrasket på han.
- Hvordan vet du det? spurte hun og rykket seg løs.
Udelas pustet stille ut i et lagt åndedrag. Han la merke til at Elvira trakk seg litt vekk fra han.
- Mine hjelpere har fortalt meg det.
- Dine hjelpere?
- Javisst. Du av alle burde jo vite at alle nye ånder som kommer til Fredens enger, får udelt en hjelper. Cama og Dahela er dine hjelpere, mens jeg har Alhambra og Khashtris.
- Dem har jeg hørt om. Men jeg kjenner dem ikke.
- Vel, Udelas sukket. - Uansett. De to har snakket meg til fornuft. Jeg vet nå hva jeg må gjøre.
- Hva da?
- Dette.
Udelas gikk bort til Thazarra og rakte henne hånden. Hun stirret lenge målløs på han, så tok hun hånden hans. Og da Thazarra sto oppreist, trakk han henne inntil seg, la hodet hennes mot skulderen sin. Lavt hvisket han sin bønn til henne i øret hennes. En bønn om tilgivelse.
Thazarra løftet hodet og de mørke øynene hennes møtte Udelas bønnfallende blikk. Hun lukket sine tårevåte øyne og la hodet bakover, og med ett lyste ansiktet opp.
Den mørke auraen som lå rundt henne, forsvant. Det samme gjorde den lilla fargen og de blå og svarte flekkene som hun hadde på huden.
Ansiktet til Thazarra var nesten ubeskrivelig vakkert i sin renhet, men det hørte ikke hjemme blant vanlig dødelige. Thazarra var av alveætt, og hun bar de typiske trekkene som symboliserte lysalvene.
Det lange lyse håret var så lyst at det virket nesten hvitt, og huden som nå var helt ren for flekker var frisk og gyllen.
- Å takk, kjære du, hvisket Thazarra lykkelig. - Du har reddet meg fra Khahiss's forbannelse.
- Jeg håper du en gang vil tilgi meg helt for alt det vonde jeg har gjort, sa Udelas trist.
Thazarra la hånden sin mot kinnet hans.
- Å kjære deg, mumlet hun. - Det har jeg allerede gjort. Udelas, jeg vet hva som har skjedd. Nå som forbannelsen er over, har jeg fått både hukommelsen og taleevnen tilbake. Jeg vet nemlig hvem som var skyldig i min og min families død. Det var Leontes. Han som du trodde var en venn, var den samme personen som en gang fridde til meg. Men allerede da så jeg mørket som lurte i hans sjel. Og jeg avviste han. Det tålte ikke Leontes. Og fra den gangen har han alltid hatet meg. Han sverget at han skulle hevne seg. Og det gjorde han. Det var han, og ikke du som førte Khahiss til mitt hemmelige skjulested i Alveskogen. Det er sant det hjelperne dine sa til deg. Du er et uskyldig offer akkurat som meg. Det var Leontes som drepte min mann og mine barn. Og det var han som holdt meg fast mens Khahiss stjal livskraften min. Leontes er den største svikeren her. Både du og jeg ble lurt av han. Noe som ble fatalt for oss begge. Khahiss ville forsikre seg om at du ikke skulle få vite sannheten om min død. Derfor kastet hun en forbannelse over min sjel, slik at jeg skulle miste hukommelsen og bare skrike av smerte, og min aura ble mørk, for at ingen skulle våge å nærmme seg meg. Men på grunn av ditt gode hjerte og din ydmyke bønn om tilgivelse, har du nå reddet både meg, deg selv og Elvira. Dette var din prøve, Udelas. En prøve på om du er verdig din plass her blant Stynox's hoff. Og du klarte den. Du ga meg fred, så nå kan jeg søke roen i Ferdens enger sammen med min familie.
Med disse ordene forsvant Thazarra's ånd.
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
