Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 14. kap.

Alvheim. I kong Lysandrions slott.

Udelas lette fortvilet gjennom alle tingene sine.
Hvor var den fordømte magiske kulen?

Han hadde ikke tid til å være ryddig av seg. Så han kastet alt han ikke hadde bruk for på gulvet.

Udelas kjente hvordan pulsen steg for hvert sekund som gikk, og han ble mer og mer stresset. Han visste at hans herskerinne ventet utålmodig på at han skulle hente Leontes.

Herskerinnen hans, det var Khahiss det. Selv om han ikke visste det i starten, så visste Udelas det nå. Han forsto nå hvor grundig lurt han var blitt av både Leontes og Khahiss. Uten å vite sannheten hadde Udelas hjulpet Leontes med å slippe fri et av verdens mest fryktede skapning! Khahiss, de røde dragenes onde dronning!

Blant alle innbyggerne i Alvheim gikk det rykter om alle de onde gjerningene hun hadde gjort. Og etter all den tiden Udelas hadde vært i Khahiss's tjeneste, var han ikke lenger i tvil. Han var ganske sikker på at Khahiss var ond, og at hun hadde gjort alt det onde som ryktene fortalte. Han hadde jo selv vært vitne til noen av de fryktelige tingene som dragedronningen hadde gjort.

Udelas oppdaget raskt at Khahiss var en lunefull kvinne. Hun brydde seg bare om seg selv og hvordan hun skulle lykkes med sine planer.
I hennes øyne var hun og hennes ønsker det eneste viktige. Hun hadde ingen venner eller allierte. Alle, enten de var hennes viljeløse slaver eller fiender, så ble de alle betraktet som en brikke. En brikke som hun kunne bruke eller knuse akkurat som hun ville.

Udelas visste at etter at han og Leontes hadde fått henne inn i Alvheim, hadde Khahiss bodd en stund i området rundt Ty'le åndenes sjø. Khahiss hadde ikke kastet bort tiden. Hun tok kontroll over de onde åndene, akkurat slik den onde Syrina hadde gjort før hene. De gikk inn i hennes tjeneste, og gjorde alt hun befalte.

Men etter hvert la Khahiss andre planer. Det var ikke lenger nok med å være Ty'le åndenes herskerinne. Hun hadde et helt annet oppdrag som ingen visste om. Et oppdrag hun hadde fått av sin store herre, Botan, heksekongen i Trag.

Derfor hadde hun befalt sine slaver Udelas og Leontes, at de skulle bringe henne i all hemmelighet til kong Lysandrions slott.

Udelas ble forferdet da han fikk vite dette. Men Leontes som var en av de slavene  som var totalt trollbundet av Khahiss magi, gjorde straks det hun befalte. Han brukte en av dragekulene han hadde stjålet fra lysalvenes ypperstemagiker, og åpnet en hemmelig portal fra Ty'le åndenes sjø til kong Lysandrions slott.

Udelas hadde ikke noe valg. Han måtte bare stå og se på at alt skjedde uten at han kunne gjøre noe. Hun merket fort hva han var i ferd med å gjøre. Men istede for å la han rømme, strammet hun magien sin om han.
Men selv om Udelas kropp var påvirket av dragedronningens makt, så han fortsatt tankene sine fri.

Da de var kommet inn i selve slottet til kong Lysandrion, tok de veien ned i den dypeste kjelleren. Der inne i de underjordiske katakombene, fant de et hemmelig rom.

Men må var det slik at kong Lysandrions slott var beskyttet av kongens egen magi. Khahiss måtte bruke alle sine magiske krefter på å motstå alvekongens magi, og det tæret på henne. Både fysisk og psykisk.

Khahiss kunne ikke lenger mane fram det utseende hun hadde hatt som en ung vakker kvinne, eller forvandle seg til en mektig drage. Nei, nå fikk de som måtte se henne, se henne slik hun egentlig var. En bytting. En mellomting mellom drage og kvinne.

For å beskytte henne mot lysets magi som var manet inn i murveggene, skapte Leontes en stor kiste smidd i drageild. Der måtte hun ligge og hvile, til hun fikk samlet krefter.

Men det var ikke alt. Som rød drager flest, bar også Khahiss på en sult. En ubendig sult etter kjøtt. Levende kjøtt. Og ikke hvilke som helst kjøtt. Nei, som den dronning hun var, krevde Khahiss at maten hennes måtte ikke være noe annet enn meneske, alv eller dverg.

Å ved gudene! Udelas angret virkelig på det han hadde vært med på. Og han ønsket å bare komme seg vekk fra den fryktelige kvinneskapningen som nå befant seg i en hemmelig kjeller under kong Lysandrions slott.

Leontes derimot, var ikke som Udelas. Den unge alven var en sann tilhenger av den onde dragedronningen. Og han gjorde alt hun ønsket, uten å nøle.

Udelas ønsket virkelig å bryte all kontakt med både Khahiss og Leontes. Men det var som sagt ikke så lett. Khahiss hadde gitt flere eksempler på hva som hendte med de som våget å forlate hennes tjeneste. De ble straks sett på som forædere, og ble straffet med døden!

Nå, der! Der fant han endelig kulen! Den sto gjemt oppe på en hylle bak noen gamle bøker.

Da de hadde fått ordnet den magiske kisten til Khahiss ble det bestemt at Leontes måtte dra tilbake til Det blå templet og fortsette sin tjeneste hos prestene. Khahiss trengte nemlig en spion blant prestene. Mens Udelas skulle være hennes hjelper her på slottet.

Det ble også bestemt at de to dragekulene som Leontes hadde stjålet, skulle bli delt mellom han og Udelas. Kulene skulle være deres eneste kontaktforbindelse.

Forsiktig nå!  Skjelvende strakte Udelas ut hendene og skulle akkurat til å gripe tak i kulen, da han med ett hørte lyder utenfor rommet sitt. Han kunne høre stemmene til familien sin.
Pokker! Da var møtet hos kong Lysandrion ferdig! Å hvorfor kunne ikke det møtet ha vart litt lengere? Bare noen få minutter til! Det var alt han hadde trengt til å tilkalle Leontes!

Han snudde seg, og i farten traff armene hans hyllen slik at den ristet. Udelas prøvde å holde hyllen i ro, og selv om han gjorde alt han kunne, så klarte han likevel ikke å hindre at kulen rullet ned og traff gulvet!

Udelas stirret forskrekket på de knuste glassbitene som lå på gulvet foran føttene hans.

Å, hva skulle han gjøre nå?