I de dødes verden. I Fredens enger:
På overflaten hersket roen i åndenes landsby. Men ikke overalt.
Elvira var rastløs. Hun vandret omkring i den lille landsbyen sin. Hun betraktet husene som alle hadde sitt eget preg, og den ville naturen som omga dem alle,
Alt lå badet i et gylent gudommelig lys.
Fra et av de mer enkle hyttene, kunne Elvira høre glade barnestemmer, og fra trærne sang småfuglene for full hals. ( På en måte var de dødes verden ganske lik de levendes.) I hagene gikk huseierne og stelte, en takknemlig oppgave, for i Fredens enger lyktes man med alt man satte i jorden,
Så deilig og fredelig det er her, tenkte Elvira. Så lik, og likevel ulik den virkelige verden. Og likevel er jeg tung om hjertet. For hvordan kan jeg glemme det tragiske livet jeg en gang hadde, da jeg var i livet? Eller alle de andre livene jeg har hatt? Eller det jeg mistet og ikke fikk oppleve fordi jeg døde så ung?
Igjen verket sorgene, smertene og ensomheten inne i henne. Elvira gikk akkurat forbi huset til Cama. Elviras venn og leder. Cama som hadde oppnådd en djinns styrke og skjønnhet. Cama som hadde oppdaget Elviras hemmelighet: ennes tanker og følelser for sin levende protege.
Elvira hadde prøvd å gjøre som Cama hadde rådet henne til. Å holde avstand. Men det var ikke lett! Det var flere ganger at hun hadde feilet. Og når tankene og følelsene var blitt for sterke, som de nå ofte ble, hadde Elvira søkt ly ved den vakre innsjøen som lå i dypt inne i skogen.
Der ved kanten av sjøen og under de evigrønne kastanjetrærne hadde hun felt mange tårer. Tårer som hadde blandet seg med sjøens krystallklare vann. Tårer som hadde sunket ned i den grønne marken.
På den plassen der Elvira pleide å stå, var nå full av små hvite blomster. For så stor var hennes sorg, at til og med jorden ble berørt.
I de blå dragenes rike:
I kong Mandalords rådsal var de faste møtene i full gang. Men av en eller annen grunn klarte ikke Arnor å holde fokus. Tankene hans vandret og han la ikke merke til stefarens bekymrete blikk.
Da Arnor hadde våknet denne morgen, hadde han stusset litt. Han kunne så tydelig føle at det hadde vært noen inne på kammerset hans om natten. Noen som ikke burde være der. Men som likevel ikke var farlig. Tvert i mot. Han hadde følt at det var en god kraft. En kraft som hadde fylt hans sjel med godhet.
Besynderlig! tenkte Arnor, der han satt i dragekongens rådsal og prøvde å følge med på det som ble sagt. Men egentlig burde han jo ikke være noe forundret over slike hendelser. Helt siden han var barn hadde livet til Arnor vært full av forunderlige opplevelser.
Alle skapninger både ånder, mennesker, alver, dverger, nagaiere, kattefolk, dyr, fugler og mange andre hadde søkt seg til han, for de alle hadde følt at det varnoe spesielt med den utvalgte. Han hadde et godt hjerte og han følte kjærlighet og medfølelse for alle.
Det var flere av åndene - de som var gjenferd etter levende skapninger som hadde fått hjelp av Arnor til å gå videre til den neste verden. Til å forlate den triste tunge tilværelsen de hadde hatt som gjenfred.
Men denne nye ånden som hadde søkt seg til han, var annerledes. Og Arnor kunne føle hennes sorg og ensomhet. Ja, selv om han aldri hadde sett eller snakket med ånden, visste Arnor med sikkerhet at det var en kvinne. En ulykkelig kvinnelig ånd som han ønsket å hjelpe. For hennes sorg og ensomhet hadde truffet han som piler.
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
