Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 80. Kap.

Da Mellani åpnet øynene neste gang, var hun ikke lenger inne i Krystallhulen. I stede lå hun i en seng i et rom som var helt ukjent for henne.

Mellani hadde ligget så lenge i den magiske søvnen at både hodet og kroppen var som bedøvet. Da hun prøvde å sette seg opp i sengen, svimlet det for øynene hennes. Og mens hun satt der og holdt seg for øynene, hørte hun plutselig et overrasket utbrudd, og en stol i nærheten ble flyttet på. Raske skritt, en dør som ble åpnet og en kjent kvinnestemme som ropte:

- Hent fyrstinnen! Hun har våknet!

Synet begynte gradvis å stabilisere seg og Mellani myste med øynene i den retningen stemmen kom fra. Hun skimtet en skikkelse. En kvinne.

- Er det deg, Moira? spurte hun litt usikker.

- Ja, det er meg. Å, min lady! gispet Moira. Hun sank på kne ved sengen og med skjelvende fingrer rørte hun ved Mellani, for liksom å forsikre seg om at hun så riktig. At hennes herskerinne virkelig var våken.

Etter at prins Netanel hadde gitt Mellani den magiske urtetinkturen, hadde Moira tenkt at hun skulle frigjøre Mellani fra forhekselsen, men både fyrstinne Adonei og Det høyeste rådet frarådet henne det. De sa at hvis Mortaeusblomsten virket som den skulle, var det best at Mellani våknet av seg selv. Så Moira hadde ventet. Ventet trofast ved sin herskerinnens side på at tiden skulle komme da hun skulle våkne.

Like etter hørtes raske skritt og med ett ble rommet fylt av folk. Fyrstinne Adonei, Mellanis søstre og....

- Legolas! hvisket Mellani med hes stemme. De to hadde alltid hatt et godt vennskap med hverandre, og det gledet Mellani meget å se han igjen. Hun husket den siste krangelen de hadde hatt, og i dypet av sin sjel, skammet hun seg.

På en merkelig måte følte Mellani seg litt annerledes enn før. Den gnagende uroen og agressjonen som hun hadde hatt tidligere var borte. I stedet følte hun seg underlig lettet og både tankene hennes og sjelen virket som de var mer i balanse enn noen gang tidligere.

I sitt indre bar hun fortsatt synet av det forunderlige møtet med sin far, og hun kunne ennå høre hans siste ord:

- Na dio hale. (Jeg elsker deg)

Selv om Mellani endelig hadde våknet fra den magiske søvnen, trengte hun tid på seg. Hennes fysiske og mentale krefter hadde vært så fullstendig uttømte at hun faktisk måtte begynne helt fra begynnelsen igjen.

Raseriet og hatet var som blåst vekk fra hennes hjerte. I stedet var det kommet et nytt uttrykk i Mellanis øyne. En bønn om tilgivelse og forståelse.

I de kommende dagene mens Mellani sakte men sikkert kjempet for å bli frisk, merket hun ved flere anledninger at hun ikke var helt alene. Når hun var for seg selv og hun av og til holdt på å gi opp, kunne hun kjenne en usynlig hånd på skulderen, og en stemme som bare hun kunne høre som hvisket oppmuntrende ord til henne. Da forsto Mellani at hun aldri kom til å være ensom lenger. Den som hun hadde kjærest og den som forsto henne best, han var fortsatt her og støttet henne når hun trengte det.

Av og til når hun var alene kunne Mellani hviske lavt: - Athir. (Far)
Og da kjente hun et svakt vindpust som strøk henne over kinnet.

En dag hadde Moira klart å få Mellani ut av rommet. Prinsessen var fortsatt svak og Moira måtte støtte henne hele tiden. Men gleden over frisk luft og nye omgivelser var stor, og da de uventet møtte Legolas og Netanel i den store hallen, glemte Mellani seg helt, og med glitrende øyne prøvde hun å løpe bort til Legolas slik hun hadde gjort da hun var yngre. Men bena hennes var ikke sterke nok og hun snublet.

Netanel var rask og før hun falt i gulvet, hadde han grepet tak i henne. Og i et kort øyeblikk møttes blikkene deres.

Mellani visste hvem denne kraftige høyreiste mannekrigeren var. Hun husket de tidligere møtene med han, og hun husket det siste synet hun hadde hatt etter å ha stirret inn i Sanhetens krystall. Men likevel, selv om hun visste at hun ikke hadde noe å frykte, så kjente Mellani hvordan hun stivnet til, ved synet av de blå øynene som stirret inn i dypet av hennes sjel og de krafige armene som holdt så varsomt rundt den slappe kroppen hennes.