(Inne i Tharals sjel.)
Da Tharal hadde tatt giften, var det som om den verden han kjente, mørknet med en utrolig hastighet rundt han og døden gjallet i hodet hans, og han opplevde det samme som mange andre i dødsøyeblikket.
Han var med ett høyt ovenfor seg selv og så seg selv ligge der livløs på divanen. Langt der nede i de levendes verden kunne han se da kong Lysandrion brøt seg inn i arbeidsrommet hans. Han så fosterfarens ansikt som ble blek ved synet av hans livløse kropp, han hørte Miris hyl som ganske raskt forsvant i intet.
Den rolige likegyldigheten, den velbehagelige tilstanden som oppstår i opplevelser nær døden, grep også Tharal. Alt var bare skjønt, ingenting betydde noe mer. Han så på kroppen sin der nede, mest med undring. I denne tilstanden han nå var i kjente han ingen sorg, ingen smerte.
Men det var ikke lenge han forble der i den verden han kjente, høyt oppe i den friske luften utenfor kong Lysandrions slott.
Plutselig ble han dratt inn i et mørke, som han oppfattet som en tunell, ettersom han så lys i den ene enden. Men om det var en tunell, en spiral eller bare et mørke, klarte han aldri å finne ut av, for ferden gikk så svimlende fort.
I neste øyeblikk var han ute i et harmonisk, sterkt ravfarvet lys, som føltes som en favnende, evigvarende kjærlighet. Noen trådte ut av lyset og ble ganske tydelig. En mann. En høyreist ridder i gullrustning.
Tharal av lysalvenes slekt, sa han med mørk, myk stemme. - Hva gjør du her?
Den mektige ridderen så på Tharal, og uten et ord tok han av seg hjelmen. Ansiktet var edelt og han hadde et kort velpleiet skjegg. Håret var langt og lyseblond og var samlet i en hestehale i nakken.
-Hvem er De herre? Spurte Tharal.
- Jeg er Stynox, herren av Dødsriket, svarte ridderen.
-Tharal, sa Stynox alvorlig. - Jeg vet hva du ønsker. Men din tid er ennå ikke inne. Ditt liv i de levendes verden er ennå ikke over. Ditt hjerte slår fortsatt.
- Hvordan er det mulig? spurte Tharal overrasket.
- Dine kjære har ikke gitt deg opp, sa Stynox. - I denne stund, kjemper de en innbitt kamp på å vekke deg til livet. Tharal, du må vende tilbake til de levendes verden og fullføre din oppgave.
- Men hva er min oppgave? spurte Tharal.
- Det er det bare de tre skjebnegudinnene Urd, Verdande og Skuld som vet, svarte Stynox. - De sitter i sitt slott ved Verdens ende og spinner skjebnetrådene til både de dødelige, udødelige og vanaene.
- Så ta meg dit! Jeg vil gjerne vite hva min skjebne er!
Stynox ga Tharal et strengt blikk.
- Det går ikke. Verdens ende er en del av de lyse gudenes rike. Og dit kommer ingen, hverken de levende eller de døde. Den eneste veien du kan gå, er å vende tilbake til din kropp, og leve ditt liv videre, så vil du etter hvert få vite mer, akkurat som de andre.
Stynok løftet armen, klar til å sende han tilbake, men Tharal stoppet han.
- Men hva hvis jeg ikke vil? Enn hvis jeg ønsker å bli hos min sønn?
- Jeg har allerede fortalt deg det, sa Stynox. - Din tid i de levendes verden er ikke over, ennå.
Dødens herre så alvorlig på Tharal. - Jeg forstår din sorg og smerte. Men det er ikke meningen at Udelas's død få deg til å gjøre et slikt valg: Å ta ditt eget liv. For Udelas var det ikke noe å velge mellom. Døden var den eneste måten han kunne bli fri fra Khahiss på. Men du, Tharal har fortsatt mer å utrette i de levendes verden.
Stynox så på Tharal. Han tok et skritt tilbake og la den ene hånden mot brystet.
- Tharal, jeg kan kjenne din families sorg. Din oppgave er å dra tilbake og lege de sårene som dere alle bærer på. Bare da kan både du, og din familie bli fri fra sorgens mørke.
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
