Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 47. Kap.

Kong Mandalord vekslet blikk med Tyra.

- Hent Arnor. Dette må han se.

Tyra nikket. Hun ga den unge presten et tegn.

- Gå og hent Arnor. Si at han må komme så fort han kan.

Presten skyndte seg av sted.

Alle lederne av dragenes råd, gikk rundt det forunderlige bordet, og med store øyne betraktet de våpenmerkene på de tyve stolene. De så på hverandre.

Lunheta gikk bort til den høyeste stolen. En av de fem som var uten merke. Hun stilte seg ved siden av den. Hun la en en hånd på stolen og i det samme glødet stolen til med et gudommelig lys.

Lunheta skvatt til, og forskremt trakk hun seg noen skritt bakover. Mens hun og de andre stirret forundret, spredte lyset seg over bordet og de fem stolene som var uten merker.

På ryggstøet til hver stol ble forskjellige navn risset inn med flammeskrift, og uten at noen kunne forklare eller forstå hva som hendte, befant plutselig de fem gudommelige gjenstandene seg inne i det store rommet, og for hvert navn som ble risset ferdig av en usynlig hånd, dalte hver av tingene på bordet.

Alle stirret forbløffet på det som hendte. Lunheta snudde seg mot de andre. Øynene hennes lyste og et vindblaff feiet gjennom de åpne vinduene i fjellslottet og fikk dronningens hår og klær til å flagre. Hun løftet begge armene i været og med kraftig stemme sa hun:

- Dette er tegnet vi alle har ventet på! Tegnet fra gudene! Nå vet vi endelig hvem de rette eierne av de gudommelige gavene er!

Akkurat i dette øyeblikk, kom Arnor inn i skattekammeret. Han gikk bort til Tyra og kong Mandalord. Den blå kongen snudde seg mot han.

- Du gikk akkurat glipp av et stort under. Et under framført av gudene selv.

Arnor stirret på synet foran seg.

- Jeg tror deg, Deres høyhet, hvisket han. - Bordet og lyset er bevis nok.

Stille gikk han bort til bordet. Fem stoler, fem gjenstander og fem navn. Arnor gikk fra stol til stol og blikket hans gransket overrasket navnene:

Arnor, Rhan, Jarissa, Ahmet og Nadine.

Arnor stoppet ved den høyeste stolen, den som bar hans eget navn. Der ble han stående lenge taus, mens han stirret på bordet og de fem tingene som sto på hver sin plass.

Kong Mandalord så på han.

- Jeg tror at ved å gjøre dette underet, har gudene selv vist oss hva vi må gjøre. Jeg vet Arnor, at du i de siste dagene, etter å ha hørt Gallanus's tragiske budskap, har vært nedtrykt. Men nå har gudene gitt oss flere tegn. Tegn om at de ikke har glemt oss. Disse undrene som har skjedd her er et varsel om at gudene er med deg. Du er deres utvalgte. Og du har gudenes beskyttelse.

- Men hva med mine venner?

- Se, Arnor. Frykt ikke. Også dine venner er under gudenes beskyttelse. Er ikke dette bevis nok?

Mandalord slo ut med den ene hånden i en ærbødig gest mot det magiske runde bordet som fortsatt glødet i et gudommelig lys. Det samme gjorde de fem gjenstandene som sto på hver sin plass ved de fem navngitte stolene.

Tyra kom bort, og hun smilte vennlig.

- Jeg vet at du har vanskelig for å tro det du ser, Arnor. Men kong Mandalord har rett. Gudene er med deg og dine venner. I morgen må du samle dem alle sammen og komme hit. De må alle se dette, og det er svært viktig at de har Det høyeste rådet som vitner når de tar i mot gudenes gaver.

Lunheta, sølvdragenes dronning steg fram. Hun var så vakker at Arnor mistet nesten pusten da han så henne. Av utseende var hun like høy og edel som en alv, og de rene trekkene var helt perfekte, som hos en gudinne. Øynene hennes lyste med en underlig glans da hun kom bort til han.

- Arnor, jeg vet om ryktet som har spredt seg rund i Alvheim. At du kanskje er en reinkarnasjon av guden Mitas. Det er nesten riktig. Men gudenes konge er ikke født på ny gjennom deg. Tvert i mot. Grunnen til at du er så lik Mitas både i kraft og i utseende, og fordi han kan tale gjennom deg, er, fordi du er en del av han. Med andre ord. Du er en halvgud.

- Men, det er umulig! utbrøt Arnor forferdet. Han stirret på Lunheta med et mørkt blikk.

- Hvordan kan du si noe sånt? Edle frue! Min mor har ikke vært utro! Alle vet jo at mine foreldre er Muriel, kong Alreks datter og hennes mann, grev Agne av Vingulmark!

- Det er riktig, sa Lunheta rolig. - Din mor har ikke vært sammen med noen andre enn din far. Men likevel. Muriel visste om profetien, men ikke noe om hva guden Mitas egentlig hadde planlagt. Så da, Muriel ble med barn, var det du, Arnor, som ble bearbeidet.

- Jeg?

- Ja. Mens hun var gravid, ble din mor plutselig syk. Blant hoffdamene hadde Muriel en god venninne, den trollkyndige Lusina som tilhørte druidenes orden. Lusina ga Muriel en magisk drikk for at hun skulle bli frisk. Men den drikken inneholdt mer enn de legende urtene som druidene hadde kunnskap om. Som du vet, Arnor, er vi, dragefolket, barn av djinnene, gudenes hjelpere. Og akkurat som djinnene er også vi under direkte kommando av gudene. Den dagen da Lusina skulle gi din mor den helbredende drikken, var jeg inne i borgen til grev Agne av Vingulmark. Ingen kunne se meg for jeg var usynlig. Jeg så din mor som lå febervarm i sengen, og jeg så Lusina som holdt akkurat på med å lage urtedrikken. Jeg ventet. Og da Lusina et kort øyeblikk måtte forlate rommet for å hente noe, så jeg mitt snitt til å gjøre det som guden Mitas hadde befalt meg. I urtedrikken helte jeg aromatiske oljer og tre dråper blod som jeg hadde fått av Mitas. Så da du ble født, Arnor, bar du Mitas blod i årene dine. Ved min hemmelige handling den gangen, ble du, allerde da du var et lite foster i din mors mage, forvandlet til den du er nå. Den utvalgte. Du er ikke bare arvingen til Hvitmarks trone, men du er også Mitas arving. Den rette herskeren over Vanaheim. Ja, Botan er mektig. Men som alle levende skapninger har også han et sårbar punkt. Det svarte vannet. Det er det vannet, som den mørke guden Marlok en gang skapte i Tidenes morgen, som fyller heksekongen med kraft. Men vit dette, Arnor. Og det må du fortelle dine venner. For dette blir deres viktigste oppdrag. Dere kan bare vinne over Botan, hvis dere ødelegger Det svarte vannet. Uten vannets kraft vil den onde heksekongen bli svak.

Lunheta gjorde en feiende armbevegelse mot veggene hvor de gudommelige budskapene var risset inn med flammeskrift og mot det magiske bordet.

- Gudenes konge har gjort alt dette for å hjelpe deg. Du må gjøre slik det står i Mitas budskap. Her ved dette bordet skal du samle alle de som skal hjelpe deg i kampen mot Botan. Ja, at fienden fikk vite om planene våre var ødeleggende for mange av oss. Men nå ved disse undrene har Mitas gitt oss en ny løsning. Det store hemmelige rådsmøtet skal ikke lenger skje i Ankor. Men her, i kong Mandalords fjellslott. Akkurat som Alvheim er alle rikene til lysets drager beskyttet av mektig magi. En magi så sterk at selv ikke Botans evigsøkende øyne kan finne oss. Se på våpenmerkene på stolene! De viser deg hvem du skal tilkalle. Send ut hemmelige budbringere til de forskjellige rikene, og ved hjelp av dragekulene våre kan vi bringe dem hit uten at Botan får vite hva som skjer. Jeg kan fortsatt se tvil i blikket ditt, men ikke vær urolig. Selv om fienden vet mye, må vi ikke la oss knekke. Vi har fortsatt muligheten til å redde Vanaheim fra ondskapens makt. Vi må bare klare å tenke i nye baner, og la klokhet og tålmodighet styre våre hjerter og sinn.