I det den magiske drikken kom i berøring med Mellanis lepper, begynte Mortaeusblomstens krefter å virke. Det samme gjorde planen til de tre djinnene, og mens kraften fra den magiske drikken spredte seg i alveprinsessens kropp, ble hennes sjel kastet inn i en kaotisk drøm.
Hun var inne i, ja hvor var hun? Mellani visste ikke helt hvor hun befant seg. Alt var mørkt rundt henne, og det eneste hun kunne kjenne, var den steinete gtunnen under føttene.
Brått lød et balder så øredøvende at Mellani måtte holde seg for ørene, og mørket over henne falt sammen, da en lysstripe trengte seg inn.
Et syn tok form foran henne og inne i lysstripen kunne Mellani se et stort nord med mange stoler.
-Profetien er i ferd med å oppfylles, hvisket en kvinnestemme i nærheten av henne, men Mellani så ingen ved siden av seg.
- Arnor, gudens utvalgte er kommet....
Arnor? Hvem var det? Det var et navn Mellani aldri hadde hørt før.
En annen stemme lød i bakgrunnen:
-Ved dette bord skal allianser dannes.
Ved dette bord skal rettferdigheten holdes.
Ved dette bord skal lyset og håpet stige i kraft.
Ved dette bord skal en ny dag gry.
En mørk stemme fra nord brølte:
-Nei! Dette får ikke skje! Jeg er Botan! Vanaheim tilhører meg! Forbannet være dere, guder! Måtte Marlocks raseri.....
Den rasende stemmen ble plutselig så fjern, helt til den ble borte og istede erstatett av en mørk kvinnestemme som sa:
- Som fuglen Fønix ble gjenfødt av asken, slik har nå lysets guder reist seg gjennom Arnor. For alle oss og for hele Vanaheim har han tatt opp kampen mot ondskapen.
Mens den siste stemmen snakket ble synet foran Mellani forandret. Den viste en grufull verden. Himmelen var bloddrød og fra svarte røykskyer som kom sivende fra nord lød buldrende torden, og glødende lyn slo ned i bakken. Skog og planter tok fyr.
Alle levende skapninger, både dyr, fugler, mennesker og alver flyktet for livet da grufulle vesener trengte seg opp fra den mørke jorden.
Mellani slo hendene for ansiktet.
-Stopp! ropte hun fortvilet.
Alle åndestemmene som svirret rundt henne ble for mye. De var så intense, og både de og synene fikk det til å gå helt rundt for henne. Og da hun prøvde å stenge dem ute, gjorde det vondt inne i hodet hennes. Så vondt at hun vaklet. Og mens tårer rant nedover kinnene hennes, sank hun med et skrik ned på kne.
- Å guder, stønnet hun hulkende. - Er jeg iferd med å bli gal?
- Nei, du er ikke gal, sa en rolig stemme. En myk hånd ble lagt på skulderen hennes, og med ett forsvant alt. Stemmene og synene.
Mellani kjente igjen stemmen. Den myke stemmen som bare en person hadde brukt. En som hun visste var død.
Et nytt lys dukket opp foran henne. Den formet seg og ble større. Tilslutt kunne Mellani skimte en skikkelse inne i lyset. En mann.
Lyset ble mindre til den lå som en glorie over mannens hode. Han var høyreist og var kledt i hvite klær. Men selv om han ikke var like staselig kledt som da han kevde, visste Mellani hvem han var.
Det var Eltolad. Hennes far!
Det var så vidunderlig skjønt å se han igjen, at Mellani tenkte ikke på at hennes far ikke var virkelig, men bare en ånd som eksisterte inne i drømmen hennes.
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
