Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 50. Kap.

Elvira var dypt ulykkelig. Hun var trist for at hun ikke forsto hvorfor Udelas forlot henne på denne måten. Hadde hun sagt eller gjort noe galt? Noe som hadde såret han?

Å, Cama! Hvor er du? Jeg trenger å snakke med deg, nå, mer enn noen sinne!

Men selv om Cama kunne høre Elviras fortvilte tanker, kunne hun ikke gjøre noe. Den kvinnelige djinnen var midt inne i et viktig rødsmøte i Stynox's rådsal.

Dahela la merke til sin venns bekymrede uttrykk. Han tok et skritt nærmere henne og lavt hvisket han:

- Hva er det? Du virker så urolig.

- Det er Elvira, svarte Cama like lavt. - Det har hendt noe med henne og Udelas. Noe som ikke er bra.

Dahela sukket tungt.

- Typisk ungdommer! Med en gang vi snur ryggen til, roter de det til. Jeg vet hva du vil, Cama. Men dessverre kan hverken du eller jeg forlate møtet nå.

Cama så fortvilet på Dahela.

- Jeg har risikert ganske mye for å hjelpe Elvira. Jeg kan ikke svikte henne nå!

- Jeg vet det, svarte Dahela. - Men rådet trenger deg også. Oppdraget som vår herre Stynox har gitt oss krever at alle vi som tjener han nå må vokte Det svarte vannet. Vårt håp er at Arnor skal finne ut en måte hvordan han kan tilintetgjøre den onde kilden. Men fram til han finner en løsning, må alle vi sammen med de andre gudene gjøre alt vi kan for å hindre at dronning Yasala av Shad Maddock gjør krav på den.

Cama stirret forferdet på Dahela.

- Yasala, herskerinnen over Kaossverdene!

- Ja, svarte Dahela. - Botan har gitt Yasala  ordre om å finne Det svarte vannet og vokte det slik at ingen, hverken vi, eller vanaene ( gudene) skal klare å ødelegge det. Hvis Yasala klarer å komme til Den svarte kilden før oss, vil hele profetien feile. Både Underverden og Vanaheim og Shalyvane, gudenes skjulte tilholdssted vil da falle og mørket og ondskapen vil råde. Krigen mot heksekongen Botan påvirker ikke bare for de levende og døde, men også de skjulte verdenene til guder ( vanaene) og demoner.

Shalyvane var en av de det som en gang i Tidenes morgen ble kalt for Vanaheims hellige øy. Øya som etter Vanaheims skapelse ble gudenes rike. Et rike som var ganske lik Quetil Lysets rike.

Shalyvane var akkurat som alle andre magiske riker, hemmelig og ble skjult bak et teppe av tåke og glemsel.

Men med sin beliggenhet, var også Shalyvane ment som en beskyttelse for Vanaheim. En beskyttelse mot Det svarte vannet. For det var nemlig i de landene som lå vest for Verdens ende at Marlok - Mørkets gud hadde skapt ondskapens kilde.

Så sterk var magien som Marlok hadde brukt i det onde vannet, at lysets guder ikke maktet å ødelegge den. I frykt for at de selv kunne bli påvirket av det onde vannets mørke krefter, våget de ikke å nærme seg den. I stede grunnla de riket Shalyvane. Og med sine krefter håpet de gode gudene at de kunne hindre den onde magien fra vannet i å spre seg.

Men selv om lysets guder prøvde å gjøre så godt de kunne for å beskytte Vanaheim fra Marloks onde plan, klarte de likevel ikke å hindre ondskapen helt. For Marlok hadde puttet en bit av sin sjel i ondskapens kilde. Og selv om lysets guder gjorde veiene til kilden umulige, hadde Det svarte vannet sin egen vilje. Gjennom underjordiske små ganger, gjennom luften og ved å bruke skapninger som allerede var smittet, fant vannet nye måter på å finne sine ofre.

Lenge hadde ondskapens kilde blitt voktet av Onyx. En kvinnelig demon som var en tjener av Marlok. Men så etter at Onyx var blitt drept av en av de gode gudenes hjelpere, var Det svarte vannet nå under bevoktning av vanaene ( de gode gudene).

De skapningene som holdt til i nærheten av Verdens ende var de første som i begynnelsen ble påvirket. Der i vest ved Verdens ende lå også Shalyvanes tvilling øy. En øy som etter Det svarte vannets skapelse ble kalt for Shad Maddock. Der hersket dronning Yasala.

Yasala var en av de mørke demonene som hadde fulgt Marlok da han ved Tidenes morgen kriget mot vanaene ( gudene). Men da Marlok feilet og han og mesteparten av hans tjenere ble forvist tilbake til Muspellheim, Mørkets rike, hadde Yasala klart å flykte. Hun flyktet til Shad Maddock, og der, dypt nede på den ukjente øy, skjulte hun seg for sine fienders vrede.

Helt siden den første kaoskrigen hadde den mørke hunndemonen holdt seg skjult, men nå etter lang tid med påvirkning av Det svarte vannet, hadde både hun og hennes krefter vokst. Og nå på direkte kommando av sin nye herre, Botan, hadde hun samlet alle de vesener som opp gjennom årene var blitt gjenfødt i ondskapens makt, og som akkurat som hun hadde søkt seg til Shad Maddock.

De var blitt mange etter hvert, og nå utgjorde de en formidabel hær under dronning Yasalas fane.

I denne stund, mens de gode gudene i Shalyvane mobiliserte sine krefter, klar til krig mot både Botan og Yasala, hadde Arnor samlet sine nærmeste venner i kong Mandalords rådssal.

Arnor hadde fortalt den alle om gudenes undere, men selv om de var godt forberedt, var både Rhan og de andre ungdommene svært nervøse da de kom inn i salen hvor det magiske bordet sto. Tause tok de plass på sine navngitte stoler.

Kong Mandalord ønsket ikke at skattekammeret hans skulle være åpen for allmen skue. Og siden det magiske bordet og veggtavlene var altfor store til å flyttes, hadde den blå dragekongen på en eller annen måte lyktes i å flytte skattekammeret sitt før Arnor og de andre kom. Alle kostbare ting og hemmelige dokumenter var blitt fjernet og flyttet inn i et nytt rom, mens det gamle skattekammeret var nå blitt gjort om til en rådsal verdig gudene.

Lunheta - sølvdragenes dronning reiste seg fra stolen sin og med et stolt blikk over forsamlingen sa hun:

- Ærede gjester. Dere har lenge lurt på hva deres oppgave i livet er. Nå skal dere få vite det. Arnor har vært klok i sitt valg av venner. Dere er alle edle og rene av hjerte akkurat som han. Og siden deres fødsel har dere alle vært en del av gudenes profeti. Gudene har funnet dere verdige, verdige til å sitte ved Maktens bord. Hver av dere har en fast plass ved bordet, og det er deres oppgave å bygge opp Vanaheim slik gudene helt siden Tidenes morgen mente at det skulle være.

Lunheta gjorde en gest mot veggene i salen hvor gudenes ord var skrevet i flammeskrift.

- Dere er alle nå voktere av Maktens bord og Maktens tavler, og som symbol på deres høye rang, motta disse gavene, som alle er velsignet av gudene!

I det samme lød et tordenskrall som fikk kong Mandalords fjellslott til å riste og dørene i salen føk opp med et brak. Alle ungdommene bortsett fra Arnor sprang opp, for de trodde at slottet var i ferd med å rase sammen over dem. Så skinte fem tindrende lysstråler ned fra det høye bueformede taket, langt klarere enn solens klarhet. Og der ned langs lysstrålene gled gudenes fem gaver ned. De hadde vært usynlige fram til nå, men på Lunhetas kall, kom de til syne i all sin prakt.

Arnor og de andre stirret og holdt pusten i taus ærefrykt helt til de fem gjenstandene dalte ned på bordet og lysstrålene forsvant.

Arnor stirret alvorlig på den tingen som sto foran han. Det samme gjorde vennene hans med sine. Lunheta kom bort til bordet, og etter at hun hadde sett fordelingen, sa hun høyt så alle hørte henne:

- De gudommelige gavenes rette eiere er nå blitt åpenbaret. Stig fram, Arnor - vokteren av Maktens krystall, Rhan - vokteren av Kraftens armbånd, Jarissa - voktersken av Oppstandelsens rose, Ahmet - vokteren av Usårbarhetens belte og Nadine - voktersken av Calibors bok.

De fem ungdommene så gjorde, og da de sto foran sølvdragenes dronning, kom de andre lederne fram. Lunheta gikk bort til Arnor.

- Knel og motta  dragenes velsignelse.

Arnor gjorde som hun sa. De andre fulgte hans eksempel og etter at de alle fem var blitt velsignet av alle de kongelige dragene, sa kong Mandalord:

- En gang utvalgt, alltid utvalgt. Fyll deres embete med ære.