Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bo 3: Kampen om Vanaheim 91. Kap.

Selv om kampene raste vilt rundt i både Ankor og utenfor Alvheims grenser, var det et sted som ennå var forskånet fra krigens gru. Det hemmelige riket til de gode dragene.

Akkurat som Alvheim en gang ble brukt som tilflukssted for flyktninger, ble nå dragenes rike det nye stedet hvor folket, alle de som ikke kunne slåss, søkte seg til.
Takket være de magiske dragekulene, kunne kvinner, barn og gamle, flykte direkte til dragenes rike, uten å utsette seg for stor fare.

Etter at magikeralliansen Calidor hadde slått Botans angrep tilbake, hadde Nadine for allvor gått inn i sin rolle som de skjulte rikenes beskytter, og bistå de kjempende.

Hvite og blå flammer sprakte rundt Nadine der hun svevde i luften sammen med Calibors bok, over rådsbordet, mens hun i transe mumlet fram de magiske ordene som skulle forsterke beskyttelsen rundt de skjulte rikene i Alvheim, dragenes rike og alle de utvalgte og deres venner og allierte.

På gulvet rundt Nadine sto en gruppe fra Calidor som sendte sine egne magiske krefter mot den unge alveprinsessen, for å gi henne nok styrke til å holde ut den lange tiden som kampene varte.

Prinsesse Mellani som var blitt utpekt som Nadines livvakt, hadde flere ganger kastet engstelige blikk på sin nye venninne.

- Dette er ikke normalt, hvisket hun.

Prins Netanel som sto ved siden av Mellani svarte:

- Det er sant. Vi er nå alle brikker i gudenes spill. Et spill om Vanaheims skjebne.

Nadine hørte hva de begge sa, men hun kunne ikke svare. Hun måtte ikke bryte kontakten med magien. Magien i Calibors bok hadde tatt kontroll over hennes kropp og sinn.
Gjennom Nadine, ble den gudommelige kraften fra den magiske boken fordelt utover til Arnor og alle deres venner og allierte.

Dette var de utvalgtes skjebnestund. Det var nå de måtte bevise at de var verdig oppgavene og gavene de hadde fått av gudene.

Mens Mellani, Netanel og de andre beskytterne av Calidor fulgte nøye med Nadine, at alt var vel, kom det stadig meldinger til Calidor, om hvordan det gikk med forsvarerne og hærene deres. De fikk også meldinger om Arnor og Udelas.

Mens Nadine hadde full fokus på de viktigste oppdragene, delte resten av alliansen Calidor de andre oppgavene seg imellom.

De byttet på å gi Nadine styrke, de observerte alt som skjedde rundt på slagmarkene, på Arnor, på Udelas og alle de andre. Og de sto alltid klare til å gripe inn ved minste tegn på farer.

Tyra, den blå drageprestinnen kom med raske skritt bort til Mellani og Netanel.

- Hva er det, ærede prestinne? spurte Netanel. - Du ser bekymret ut.

- Det kom nettopp en hastemelding fra Khahtris, svarte Tyra.

- Khashtris, sa Mellani. - Det er en av åndene som er sammen med Arnor, ikke sant?

-Det er riktig, sa Tyra. - Khashtris sier at Arnor har bestemt seg for å møte Botan ansikt til ansikt.

- Men hvorfor det? sa Mellani forskrekket. - Det er for risikabelt! Botan er fortsatt for mektig.

- Arnor har ikke noe valg, sa Tyra. - Han gjør dette for å gi Udelas den tiden han trenger for å komme seg forbi kaosdronningen Yasala.
Arnor har fortalt meg at ved å møte Botan i åpen kamp, vil den magiske støtten mellom Botan og hans tjenere bli svekket. Botan vil måtte bruke all sin energi i kampen mot Arnor.

- Men selv uten støtte fra sin herre vil Yasala fortsatt være for mektig for Udelas, sa Netanel.

- Det er sant, sa Tyra. - Men Udelas er ikke alene. Han har sin beskytter. Den usynlige ånden.

- Som ingen vet hvem er, sa Mellani.

- Det er riktig. Det er bare den mektige Stynoxs, herren av Dødsriket som vet det. Djinnen Cama sier han er til å stole på, sa Tyra alvorlig.

_ _ _

I de mørke rikene i de dødes verden begynte Udelas å bli rastløs. Fra sin følgesvenn, den usynlige ånden, hadde Udelas fått vite alt som hendte i de levendes verden. Han visste også hva Arnor hadde tenkt å gjøre.

- Nei, nei, hvisket Udelas nervøst der han satt godt gjemt i skjulestedet deres.

- Det er altfor farlig. Jeg vil aldri klare å snike meg forbi de udyrene der. Demoner og kaosvesener. De kommer til å utslette meg så fort jeg viser meg! Jeg kommer til å bli en hvileløs sjel som for alltid vil være forvist til det mørke riket, uten noe sjanser til å mer kunne møte min kjære Elvira eller å se Fredens enger.

Skreken for de fryktelige skapningene som var sammen med kaosdronningen og for hva som kunne skje, var for stor. Udelas var nesten på gråten av fortvilelse.

Da han gjemte ansiktet mot knærne, kjente Udelas en usynlig kropp som satte seg ved siden av han. Udelas ble ikke redd. Han visste hvem det var. Hans beskytter. Den usynlige ånden, som han ennå ikke visste navnet på.

En usynlig hånd ble lagt opp på skulderen hans, og en stemme sa vennlig:

- Udelas, jeg forstår at du er redd. Det er helt i orden å vise frykt i en slik situasjon  som dette. Men ikke vær bekymret. Jeg skal hjelpe deg. Du skal slippe å møte Yasala alene.

Så fortalte den usynlige ånden Udelas planen - hvordan de skulle snike seg forbi kaosdronningen og hennes tjenere.

Udelas stirret opp mot den stjerneløse mørke himmelen. I de mørke rikene i Underverden fantes det ikke sol, måne eller stjerner. Her var alt bare mørkt. Mørkt og deprimerende.

Udelas vantrivdes så. Han lengtet så tilbake til Elvira og til roen på de lyse, vakre stedene i Fredens enger.

- Er du sikker på at dette vil gå, ånd? spurte Udelas da hans usynlige følgesvenn var ferdig med å forklare.

- Selvsagt, svarte ånden. Den dype stemmen lød like ved øret til Udelas.

- Ser du den tåkeskyen som kommer drivende?

- Ja.

- Det er vår herre Stynox som hjelper oss.

- Så Stynox er fortsatt med oss, selv på dette mørke stedet? Sa Udelas forundret.

- Klart det, svarte ånden. - Helt siden vi forlot slottet hans, har vår herre fulgt nøye med i alt vi har foretatt oss. Kom nå! Jeg svøper deg inn i den store kappen min, så ser ingen deg. Skynd deg opp, nå som tåken skjuler deg fra fiendenes øyne.

- Men de ser meg mens jeg reiser meg opp!

- Tåken er tett. Fort nå!

Udelas nølte ikke lenger. I det samme som han reiste seg, kjente han åndens arm da den vide usynlige kappen ble lagt rundt han.
Udelas kjente sin beskytters kropp inntil seg og hvordan hodet hans ble presset ned, innenfor kappen.

I ly av den tette tåken, gikk de vekk fra skjulestedet og mot fienden som hadde omringet den svarte kilden, Nexsus.

En av kaosdronningens tjenere, en skapning med øglehode og krabbeklør stusset litt da han tilfeldig fikk øye på et par herreløse støvler som kom gående forbi. Nå var ikke denne skapningen en av de smarteste, men likevel stirret han mistenksomt på det forunderlige synet og snøftet litt.

Under den usynlige kappen kunne Udelas kjenne hvordan han ble løftet opp, slik at føttene hans ble skjult av kappen. For å hjelpe til, dro Udelas opp bena litegrann selv. Og på denne måten, hengende mellom himmel og jord, båre av ingenting, forflyttet Udelas seg forbi resten av fiendens vakter, med kurs mot ondskapens kilde.

Udelas famlet forsiktig etter flasken med livets vann som han bar i beltet. Livets vann, det eneste middlet som kunne ødelegge Det svarte vannets krefter.
Bare litt til, tenkte Udelas mens han nervøst håpet at deres plan skulle lykkes.