Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 29. kap.

Trollmannen ventet tålmodig på at ypperstepresten skulle bli ferdig med den mystiske blandingen han holdt på med. Vel, mystisk. For en trollmann på Gallanus's nivå, var ingenting av dette mystisk. For han var magi like vanlig og kjennsbar som luften han pustet inn.

Gallanus kastet et raskt blikk på den lilla væsken i glassflasken som ypperstepresten ristet på. Han så hvordan den lilla fargen sakte men sikkert ble rosa.

Trollmannen rynket pannen forundret. Han visste hva presten laget. En eleksir for erotikk! Men hva i all verden skulle presten med noe sånt?

Det var som om ypperstepresten forsto hva Gallanus tenkte på, for i det samme løftet han hodet. Han smilte lett og gikk bort til en av hyllene som sto bak han. Flasken med den rosa væsken ble plassert inne i et lite glasskap sammen med andre flasker som inneholdt det samme.

- Det må jeg si, Darius, sa Gallanus med en ertende tone. - Jeg ante ikke at en yppersteprest av ditt kaliber trenger så mange erotiske eleksirer.

Darius så på trollmannen mens han gikk tilbake til bordet. Og mens han dyppet hendene ned i en bolle med vann og vasket dem grundig, humret han lavt:

- Det er ikke til meg. Det er til de menneskelige adelsherrene. Både de unge og de eldre sliter visst med å....hmm. Det kan vel egentlig være det samme. Uansett, de ærverdige herrene har bedt meg om å lage disse.

Ypperstepresten la merke til trollmannens blikk. De var begge alver og de hadde alvefolkets evige ungdommelige utseende. Men likevel var Gallanus den yngste av de to.

Som trollmenn flest (eller druider som de også ble kalt) gikk Gallanus kledt i mørke klær. Den svarte lårlange kjortelen og kappen var enkel selv om de var sydd av fint stoff. Den eneste pynten var beltet. Den var også svart prydet med trollmennenes symboler brodert med sølvtråder. Det mørke håret hans var dekket av en løs, svart hette som understreket det marmorglatte og kalde i ansiktshuden hans.

Gallanus følte seg ikke helt vel over yppersteprestens intense blikk. Derfor kremtet han svakt og med øynene rettet mot et nøytralt punkt, sa han:

- Herre, du sa at du hadde funnet ut hvordan vi skulle få kontakt med Arnor og de andre.

Darius tørket hendene og gikk bort til vinduet, der ble han stående og se utover byen Adelgjuborg, der de hvite bygningene, terrassene og broene lyste i sollyset med en betagende skjønnhet.

- Det er riktig, sa han med en rolig, lidenskapløs stemme da Gallanus kom bort til han ved vinduet.

- Jeg har snakket med vår gylne prestinne Zelata. Og sammen fant vi ut svaret.
- Vel, så hva er løsningen?
- Den er ganske enkel. Tankekraft.
- Tankekraft?

Gallanus stirret på Darius. Ypperstepresten sukket.

- Ja. Jeg vet hva du tenker på, min venn. Tankekraft er egentlig ikke så uvanlig. Det er mange her blant alvefolket som behersker denne typen magi. Men den typen tankekraft jeg og Zelata tenker på, er nok mer avansert. Avstanden mellom Adelgjuborg og de blå dragenes fjell er lang. Meget lang. Lengere enn tankelæsere noen gang har prøvd før. Dessuten er både vårt rike og dragenes rike omgitt av hver sitt magiske skjold.

Gallanus stirret tankefullt framfor seg.

- For å klare dette, må den eller de av tankeleserne være ganske sterke. Både fysisk og psykisk.

Darius så på han med en viss overraskelse.

- Så du stiller deg ikke avvisende til vår teori? Det var litt overraskende. Jeg var nesten sikker på at du ville protestere mot at en prest som meg snakket slik.
- Hvordan slik?
- Vel, i følge de tradisjonelle grunnreglene mellom din sekt og mitt presteskap, er vel tankekraft mer i ditt domene enn mitt.

Trollmannen snøftet.
- Av og til vet jeg ikke helt hva du er, Darius. Er du prest eller politikker?

Ypperstepresten smilte.
- Jeg tror jeg er litt begge deler. Vel, er vi enige om at tankekraft er den eneste riktige løsningen? Eller har kanskje du, min venn, noe annet? Noe som er bedre?

Gallanus fortsatte å stirre ut over byen. Leppene hans var som en rett, jevn strek, og han la hendene på ryggen. Så ristet han på hodet. Han snudde seg vekk fra vinduet og gikk bort til bordet. Han tok opp en av magibøkene som lå stablet på den polerte overflaten. Han så på tittelen, og med et raskt blikk på Darius, spurte han:

- Interessant. Kan jeg låne den?

- Vær så god, nikket Darius. Han fulgte rolig etter den unge trollmannen, og da han satte seg ned på stolen ved bordet, sa han mykt:

- Du har ikke svart på spørsmålet mitt.

Gallanus's ansikt ble plutselig alvorlig og tankefullt. Øynene hans fikk et bekymret uttrykk selv om stemmen hans var rolig.

- Nei, Darius. Hverken jeg eller ypperstemagikeren har noe annet. Din og Zelatas teori er den eneste løsningen vi har. Men er du sikker på at den vil fungere?

Darius så opp på trollmannen og med et glimt i øynene smilte han mens han lente seg godt bakover i stolen.

- Stoler du ikke på meg?
- Jo selvfølgelig. Det er ikke det. Men hvis jeg skal fortelle dette til ypperstemagikeren, må jeg ha noe mer håndfast bevis enn bare en teori.
- Med andre ord. Dere stoler ikke på meg.

Darius sukket. Han reiste seg og fra en skuff i bordet, hentet han fram en medaljong. Han holdt den etter den tynne gullenken. Selve steinen var en blå granitt og den var formet som hodet på en enhjørning. Mens steinen dreide rundt i luften, sa Darius:

- Dette er min families private symbol. Vis din mester dette, da vil han lytte til deg. Noe annet bevis trenger du ikke. Tro meg. Og en ting til, Gallanus før du går. Be din mester om å plukke ut to av sine beste tankelesere, så skal jeg gjøre det samme. Vi trenger så mange hvis vi skal klare å rekke over avstanden og trenge gjennom de magiske barrierene. Si også til han at vi møtes i morgen kveld, ved solnedgang ved Den gylne enhjørningens tempel.