Elvira kom fram fra bokhyllene, og stille sto hun og så på personen som sakte kom inn i rommet. Dahela trakk seg tilbake.
- Jeg har noe jeg må ordne akkurat nå. Så jeg overlater dere to til hverandre. Og Elvira. En ting. Ta hodt vare på han. Han er helt ny her.
Elvira sukket tungt inne i seg. Å nei. Vær så snill. Ikke enda en hvileløs ånd!
Men heldigvis var det ikke så ille. Elvira oppdaget raskt at denne nye ånden var helt annerledes enn den andre.
Det var en ung mann, nesten på hennes egen alder. Som alle ånder i Dødsriket, var også Elvira av utseende like gammel som da hun døde. Da hennes jordiske liv på en tragisk måte endte på heksebålet, var hun tyve år.
Elivira lot blikket gli over den fremmede som sto foran henne. Det halvlange lyse håret bølget lett rundt det vakre ungdommelige ansiktet. De blå øynene hans gransket nysgjerrig rommet.
Han fattet stor interesse for en liten gjenstand som sto på et lite bord. Tingen lignet veldig på en krystallkule, men da ånden kom borti den med fingeren, spratt den plutselig opp i luften. Den tumlet rundt fram og tilbake, og både ånden og Elvira ble bare stående og stirret forvirret på den lysende kulen som plutselig med et plopp tok form som en liten flaggermus. De små lysende vingene viftet noe infernalsk, og den
vimset rundt før den tilslutt landet med et mykt dump rett i håret til Elvira. Den brettet ut vingene slik at de lå nedover langs kinnene hennes, nesten som en hatt.
Den unge ånden stirret forundret på den lysende flaggermusen, der etter flyttet han blikket til Elviras rødmende ansikt. Hun følte seg helt latterlig der hun sto med det lille dyret som hadde lagt seg godt til rette på hodet hennes.
Hun prøvde å jage den vekk, men det var så vidt at flaggermusen giddet å røre på kroppen. Den hadde det tydeligvis helt utmerket, og den ville ikke gi slipp på den flotte hvileplassen bare slik uten videre.
Den unge ånden så på Elviras fortvilte forsøk på å bli kvitt dyret, men da det ikke gikk, sa han rolig:
- La meg hjelpe deg.
Forsiktig grep han tak i flaggermusen, og med litt huff og akk, greide han å kaste den opp i luften. Dyret ville ikke gi seg, og prøvde på nytt å lande i Elviras hår. Men da gjorde den unge ånden en myndig bevegelse med den ene hånden.
- Nå holder det, vesle fyr. Finn deg et annet sted, og la denne unge damen være.
Dahela og Cama sto utenfor døren til biblioteket og fulgte med hvordan det gikk med de to inne i rommet.
Dahela kastet et raskt blikk på Cama.
- Du har planlagt dette nøye.
Den kvinnelige djinnen så opp på han. Selv om hun var ganske høy, høyere enn andre skapninger, var Dahela enda høyere. Cama bøyde hodet. Blant alle vokterne var Dahela hennes nærmmeste venn.
De var omtrent like gamle og helt siden de havnet i Stynox's rike, hadde de begge tjent Dødens herre med ære. Dahela som vokter for Dødsrikets porter og Cama som skytsengel. Begge var de ledere for hver sin gruppe av nye rekrutter.
- Elvira har alltid hatt en spesiell plass i mitt hjerte, sa Cama lavt.
Dahela nikket, og de mørke øynene hans var alvorlige.
- Det vet jeg. Elviras sorg er spesiell. Det er svært vanskelig å ikke legge merke til den. Når sjeler kommer hit, vil de fortsatt huske sine jordiske liv. Alle blir de dømt etter de gjerninger de har gjort. De onde kommer til Dødsskogen mens de gode kommer til Fredens enger. Men med Elvira er det annerledes. Hun lengter etter noe hun ikke kan få.
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
