I Dødsriket. I vokternes borg.
Elvira sto og så fortvilet på kvinnen som fortsatt lå på kne på gulvet. Cama hadde atter forlatt henne. Som en av beskyttelsesåndenes overhode, var hun travelt opptatt med å ta vare på alle de nye rekruttene.
Hva skal jeg gjøre? tenkte Elvira fustrert. Jeg som overhode ikke er vant til å snakke med andre. Hvordan skal jeg klare å få kontakt med denne ånden her?
Mens hun gravde seg ned i sin egen verden av tungsinn, la ikke Elvira merke til at kvinnen som lå på gulvet, hadde prøvd å reise seg opp.
Nå sto hun oppreist på skjelvende ben. Det varte ikke lenge, bare noen sekunder, så falt hun plutselig sammen igjen.
Elvira skvatt til. Hun vendte tilbake til virkeligheten, og da hun hørte dunket da kvinnen traff gulvet, reagerte hun instinktivt. Hun skyndte seg bort til ånden, men akkurat da hun strakte ut hendene for å hjelpe henne, så ånden opp.
- Nei, hvisket hun jamrende. - Ikke kom nærmmere! Det er farlig!
Elvira husket hva Cama hadde sagt, og hun trakk seg litt tilbake.
- Men du trenger hjelp, mumlet hun.
Kvinnens unge vakre ansikt bar preg av de intense smertene. Det var så vidt hun klarte å snakke.
-Nei, det er ingen som kan hjelpe meg, hvisket hun og tårer rant nedover kinnene hennes.
Elvira holdt ikke ut å se kvinnens smerter. Hun snudde seg vekk, og med hendene for ansiktet, flyktet hun ut av rommet.
Å, guder! Hva skulle hun gjøre! Hun ønsket å hjelpe, men hvordan?
De svarte og lyse flammene som omga kvinnens kropp og smertene hennes gjorde Elvira opprørt.
Hadde ånden virkelig rett? Var det ingenting hun kunne gjøre for å hjelpe henne?
_ _ _
I Alvheim. I kong Lysandrions slott.
Da Jarissa litt senere var på vei ut, kastet hun et raskt blikk mot arbeidsrommet til faren. Den var fortsatt stengt.
Det var blitt kveld, og Tharal hadde fortsatt ikke vist seg.
Å far, tenkte Jarissa. Jeg vet du sørger. Det gjør vi alle. Men likevel er ikke dette riktig. Kongen ba meg om å passe på, at du ikke skal gjøre noe dumt. Jeg våget ikke å si noe til han tidligere i dag. Ville jo respektere at dette kanskje var din måte å takle sorgen på. Men nå er jeg bekymret. Du har vært inne på rommet ditt i tre dager, uten mat og drikke! Dette er ikke normalt. Jeg føler på meg at det er noe galt. Tilgi meg far, men jeg vil ikke miste deg også! Hverken deg eller mor. For selv om hun prøver å være sterk, vet jeg at hun sliter. Jeg så det i blikket hennes i stad. Hun er i ferd med å miste livsgleden, akkurat som deg. Men nå klarer jeg ikke mer! Nå går jeg til kongen. Kanskje han vet hva jeg skal gjøre for å hjelpe dere begge ut av denne fortvilte sorgens favntak.
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
