Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 61. Kap.

Zukala av Tirwar var også en av de som ikke sov denne natten. Den legendariske historikeren var kjent av alle i Vanaheim, men få hadde våget seg til å ta kontakt med den forunderlige mannen som både tydet og skrev historienes gang.

Men i løpet av denne tiden, mens Arnor og hans følget befant seg i kong Mandalords slott, hadde Zukala hatt mer besøk enn noen gang.

På grunn av de hendelsene som hadde hadde hendt de siste ukene, hadde flere bedt om audiens hos Zukala. Alle hadde sine egne grunner til å ville møte historikeren, og det samme hadde også Arnor.

Zukala så på den unge mannen som sto foran han. Som druider flest, gikk Arnor kledt i mørke klær. Mørke klær som framhevet hans mystiske utseende. Men bak den, bak den masken av modenhet som Arnor hadde fått i løpet av mange år med trening i magi, så kunne Zukala likevel ane sårbarheten som fortsatt satt inne i han.

- Selv om jeg vet hva jeg skal gjøre, så er jeg fortsatt usikker, sa Arnor. - Jeg er bæreren av både Gudesteinen og Maktens krystall. Jeg mestrer mer magi enn noen druide noen gang har gjort. Jeg har kunnskap om alt som finnes mellom himmel og jord. Gudene har velsignet mine venner med gaver som gir dem krefter til å kunne kjempe mot sine fiender. Og likevel, selv om vi har gudene på vår side, er jeg likevel redd. Redd for hva denne krigen mot ondskapen vil gjøre med oss alle og mot Vanaheim.

- Å være redd, er normalt i en sådan stund, svarte Zukala. - Jeg kan forstå din frykt, Arnor. Men som den utvalgte du er, må du ikke la den overstyre din fornuft.

Arnor sa ikke noe. Han sto bare og stirret på Zukala. Historikeren gikk bort til en av skapene som sto ved siden av de svære bokhyllene, og åpnet en skuff. Han tok ut en liten tøypose og ga den til Arnor.

- Dette er et pulver som består av de samme urtene som du en gang fikk av helbredersken Leeah da du var yngre. Bare at dette pulveret er mye sterkere. Mitt beste råd for dine bekymringer, er at du to ganger for dagen lager te av dette. Du trenger å finne roen midt oppe i alt dette styret med planlegginger, møter og kamper.

Arnor tok imot posen som Zukala rakte han. Og mens han betraktet posen som lå i hånden hans, ga han historikeren et tankefult blikk.

- Er dette lovlig? Tukler du ikke med historien nå?

Zukala rettet seg stolt opp.

- Jeg tukler ikke, svarte han raskt. - Du står helt fritt om du vil lytte til mine råd eller ikke, det er ditt eget valg. Men hvis du ikke vil ha pulveret, vil jeg gjerne beholde det selv. Gudene skal vite at jeg trenger det, etter slike våkenetter som dette.

Arnor smilte svakt, så bukket han.

- Jeg takker for gaven din, O'ærede Zukala. Du har rett. Jeg trenger å roe meg ned litt.

Mens Arnor var på vei gjennom de halvmørke hallene i kong Mandalords slott til sine rom, fikk han et nytt anfall. Det vil si et nytt syn. Et slikt syn som alltid fylte han med sjokk og redsel.

Arnor husket ordene som helbredersken Leeah hadde fortalt han da han første gangen hadde oppsøkt henne på grunn av alle drømmene sine.

Noen drømmer kunne være så mektige at ingen helbredende midler enten det var urter eller gjenstander kunne stoppe dem. Arnor visste at de fleste som var trollkyndige hadde drømmer, og at de på den måten kunne tyde framtiden.

Arnor visste også at det kunne finnes mange forskjellige framtider. Noen var skjult i tåke, mens andre var klare som skåret glass.

De sterkeste synene som gjentok seg gang på gang var ofte profetiske, og kunne ikke ignoneres. Slik som det synet som han fikk nå nettopp. Det hadde han hatt flere ganger i forskjellige varsjoner.

For sine indre øyne kunne han se en ung mann, en ridder som kjempet en desperat kamp mot monsterlignende vesener inne i en stor mørk skog. Skogen besto av store svarte trær med sprikende greiner som stengte ute lyset fra måner og stjerner.

Rundt de store stammene og knorklede røtter var det evig natt. Men enda mer skremmende enn det evige mørket var de vesenene som voktet skogen. Skapninger som var dømt til å vokte skogen for alltid i evig elendighet og pine...

Den unge ridderen kjempet tappert. Om halsen bar han en blå stein og i hånden holdt han et mektig sverd. Et sverd som lynte som en sol i mørket.

I et lynrask glimt fikk han se symbolet som sverdet bar. Det var merket til kong Radue.

I det samme forsvant synet med et skarpt lysblaff. Som om noen brukte magi for å hindre han i å se mer. Lysblaffet var så sterkt og mektig at Arnor fysisk kjente kraften av det, og han utstøttet et stønn i det han falt sammen på gulvet med hendene om hodet.

En dør ble åpnet, en lysstripe falt mot Arnor der han lå sammenkrøpet på gulvet av smerte, og brått utbrøt en stemme overrasket.

- Arnor? Hva har hendt?

Det lød skritt og like etterpå kjente Arnor hvordan sterke hender tok tak i han og løftet han opp på bena. Da Arnor tilslutt klarte å se opp, fikk han se hvem hjelperen var. Det var Lunidas.

- Å, Lunidas, mumlet Arnor svakt. Han hadde fortsatt vondt i hodet etter det skarpe lysglimtet, og det var så vidt at han klarte å stå på bena. Alven støttet han og hjalp han inn på rommet sitt.

Han plasserte han varsomt ned på en stol, og etter at han hadde gitt han et krus med vann gjentok Lunidas spørsmålet sitt.

- Hva hendte? Hvorfor lå du på gulvet utenfor døren min? Ble du overfalt?

Arnor ristet forsiktig på hodet.

- Jeg fikk bare et nytt syn. Synet var så kraftig at jeg fikk fysiske smerter.

- Skjer det ofte at synene dine er så voldsomme? undret Lunidas.

- Ja. Det er derfor jeg må bruke disse urtene. De hjelper meg til å kontrolere synene mine, slik at de ikke skal overvelde meg fullstendig. Jeg har akkurat skaffet meg en ny forsyning, og jeg var på vei tilbake til mine rom, da dette nye synet overmannet meg.

- Hvilket syn var det?

Arnor satt stille et øyeblikk. For å hale ut tiden litt, tok han en ny slurk av kruset. Lunidas så avventende på han.

- Vel, hva handlet synet om?

Arnor lot det tomme kruset synke ned på fanget. Han bøyde hodet og med et tungt blikk så han opp på alveprinsen.

- Den handlet om Netanel. Jeg fikk et glimt av nåtiden. Av hans ferd i Balogskogen.

-Er han i livet?

- Ja. Takket være Gudesteinen som jeg lånte han og sverdet som din far ga han like før han forlot slottet.

- Vil han klare seg?

- Det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at han foreløpig er i livet. Sannheten om hvordan ferden hans går videre er skjult i tåke.

- Ved gudene! utbrøt Lunidas. -Jeg håper han klarer det.

- Jeg også, svarte Arnor. -Er det noen som virkelig er verdig til å sitte ved Maktens bord, så er det han.