Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim kap. 5

Jarissa rettet seg opp i ryggen der hun satt sammen med foreldrene sine.

Brage rynket pannen betenkt, mens han klødde seg litt i det lange skjegget.

- Jeg beklager, Jarissa. Men jeg tror ikke det er klokt å ha min sønn med på et slikt viktig oppdrag. Jeg er redd for at han vil ødelegge mer enn å bygge opp det viktige forholdet mellom oss og kongen i Ankor.

Darla reiste seg fra plassen sin hos Muriel. Selv om hun var dverg, var Darla vakker. Hun hadde sin egen personlige sjarme. En sjarme som Muriel for lengst hadde falt for. Liten og slank sto Darla der midt på gulvet foran alle sammen.

Det lange lyse håret var krøllete og samlet i en lang tykk flette som hang nedover ryggen. Hun var kledt i sin fineste kjole: svart skjørt og liv og hvit bluse. Det ovale ansiktet hennes var lyst med vakre myke trekk.

Darla stirret på Brage, og de grå øynene hennes lyste opprørt da hun sa:

- Du tar feil, far. Ja, jeg vet at Od kanskje ikke alltid oppfører seg slik vi forventer av han. Men likevel er han en kjernekar. Jeg vet at Od vil bli henrykt over et slikt oppdrag. Han har ofte snakket med meg om hvor gjerne han vil hjelpe Arnor. Hans største ønske er å få være sammen med vennene sine. Å få gjøre noe betydningsfult, og ikke bare gå hjemme alene - uten å ha noe å gjøre.

Jarissa sendte Darla et takknemlig blikk. Så reiste hun seg hun også. Jarissa visste at hun nå løy til alle sammen.

Hun hadde ikke nevnt noe om Od til Arnor eller de andre. Hun hadde ikke planlagt noe av dette, ikke før hun og Tamera kom tilbake til kong Lysandrions slott for å møte høvding Kamapua.

Jarissa hadde møtt Od dagen før kattefolkets ankomst, og da hun, som var like impulsiv som hennes far hadde vært da han var ung, fikk se hvor trist den unge dvergen var fordi han alltid ble holdt utenfor alle viktige oppdrag, brukte ikke Jarissa lang til å bestemme seg. Od skulle bli med, om hun så måtte lure de andre.

Jarissa la merke til at Tamera var like overrasket som de andre i rommet, men på grunn av den gode kontakten som de to kusinene alltid hadde, forsto hun raskt venninnens plan. Alveprinsessen hente seg fort inn, og mens hun sto oppreist foran kongen og de andre fikk hun raskt kontroll over ansiktstrekkene.

Jarissa var veldig lettet over at Tamera ikke avsløret løgnen hennes. Og da prinsessen ga henne et vennlig taust nikk, følte Jarissa at hun hadde hvertfall to på sin side. To som støttet hennes valg. Tamera og Darla. Jarissa rettet seg opp og med et fast blikk rundt seg, sa hun:

- Darla har rett. Det er nettopp dette Arnor også mener. Et samarbeid mellom oss alle sammen. Han ønsker å ha alle vennene sine med seg, fordi han tror - nei ikke tror, han mener, at denne type oppdrag, som dette møtet i Ankor er viktig for oss alle. Ikke bare på grunn av profetien, men også på grunn av de personene vi er og våre egenskaper. Hvorfor er det bare jeg og Tamera og alle de andre som skal få lov til å dra? Hvorfor ikke også Od? Er det ikke dette, Arnors arbeid alltid har handlet om? At alle, uansett rase og ferdigheter er like mye verd? At selv om enkelte av oss ikke alltid oppfyller det som kreves av oss, skal behandles med respekt?

Brage og de andre dvergene, Ciarin og Gaydor så på hverandre. Selv om han var enig med Brage, måtte Ciarin smile litt av Jarissas stormtale. Hun var så lik sin far. Veldig engasjert for de sakene hun mente var viktig.

Det var helt stille et øyeblikk. Lysandrion og de andre var overrasket over hvordan Darla og Jarissa forsvarte Od.

- Da vet vi hvordan det møtet kommer til å gå, sa Gaydor med et tungt sukk.

-Od kommer til å være et muntert innslag, svarte Jarissa. - Og det trengs, tro meg! Vi er så dønn trøtte av all ansvaret og alvoret, at det skal bli hyggelig hvis Od klarer å få fram smilet og latteren i følget vårt. Dessuten er han utmerket flink i å danse, synge og spille musikk. Kanskje han kan gjøre inntrykk på kongen i Ankor med sin vakre sang og musikk, slik min onkel prins Delar gjorde med de fordømte åndene i Stynox's Dødsskog? For ikke bare ord, men også sang har makt i seg.

Jarissa hadde ikke mer å si, så hun satte seg stille ned på stolen sin ved siden av sin far. Tharal sendte datteren et tankefullt blikk. Et lite beundrende smil la seg om hans lepper.

Både Tharal og de andre ventet spent på dvergenes svar. Dette var en sak som bare de måtte løse.

De tre dvergene satt tause, så kremtet Ciarin:

- Vel, jeg kan forstå Darla og Jarissa. De er alle venner og de tilhører samme omgangskrets. Alle de andre unge skal dra, så hvorfor skal Od bli den eneste av dem som må bli igjen? Er det rettferdig?

Gaydor pattet febrilsk på pipen sin, for liksom å hale ut tiden litt, før han måtte svare. Han så først på Ciarin og deretter på Brage.

- Det er jo som Jarissa sier. Selv om han av og til - unnskyld Brage, at jeg sier det, kan finne på mange rare og uventete ting, så har Od også moen evner som de de andre ungdommene ikke har. Evner som kan være til hjelp på oppdraget deres.

- Kom Darla, sa Muriel med mild stemme til sin trofaste kammerpike og venn.
- Sett deg, jeg er sikker på at din far finner ut hva som er best for din bror.

Darla hørte på Muriel, og med et tungt sukk satte hun seg ved siden av henne.

Brage var meget alvorlig. Han kikket bort på Lysandrion. Kongen hadde satt seg på høysete ved siden av sin dronning. Lysandrion forsto at den gamle dvergen ønsket å vite hva han syntes om saken. Han ristet på hodet.

- Beklager min venn. Men dette må du avgjøre alene. Od er din sønn.

Brage tenkte seg om. Han elsket begge barna sine, og han ville gjøre alt for dem. Men Od var nok den som ga han mest bekymringer. Ville sønnen noen gang bli en respektert dverg med verdighet? Eller ville han for alltid oppføre seg som et barn? Var det best for han å være hjemme, der han var trygg? Eller hva?

Brage visste at han måtte bestemme seg. Han kikket betenkt på Jarissa og Darla. Var de helt ærlige? Eller prøve de å lure han? Men nei. Ut fra ansiktsutrykkene og kroppsspråket til jentene, kunne han bare lese vennlighet og forståelse.

Darla hadde alltid vært en god storesøster for Od. Hun brydde seg om han uansett, og hun hadde akkurat som Brage fylt av sorg når andre lo og gjorde ap av Od på grunn av hans tabber.

Jarissa, hun var et menneske. Men selv om hun var det, så hadde hun allerde som barn, godtatt Od som en likeverdig person som henne selv. Od var som en onkel for henne. En godmodig onkel som aldri tenkte noe ondt om andre, uansett hvor mye de lo av han.

Selvfølgelig kunne Jarissa ha en skarp tunge, men det var aldri ondt ment. Det forsto både Od, Brage og Darla.

Vennskapet mellom Jarissa og Od var dyp. Så dyp, at Brage visste at Jarissa ville ha gjort alt som sto i hennes makt å beskytte sin venn. Slik var Jarissa, og slik var også Tamera.

Brage visste at han kunne stole på begge jentene. Slik var det egentlig med hele den unge nye generasjonen. Alle de unge i de familiene som var blitt involert i Arnors liv, hadde helt fra starten latt seg inspirere av Arnor og hans handlinger. De så alle opp til han og han var deres store forbilde.

Bortsett fra å oppfylle profetien, hadde Arnor også mange andre mål i livet sitt. Blant annet å fullføre det målet som lysets guder hadde, da de skapte Vanaheim. Det målet som ble knust da den mørke guden Marlok skapte Nexsus, det onde vannet. Målet om vennskap og fred.

Brage og de andre voksne var blitt litt bekymret, da de fikk høre hva Arnor hadde planlagt. For hvem kunne klare en slik omfattende oppgave? Å skape fred over hele verden? Det var jo helt umulig!

Men Arnor hadde bare smilt av de voksne. Og etterhvert som tiden gikk, og etter at han hadde fått mer erfaring med magien som var hans arv fra hans forfedre druidene Lot og Torak, begynte Arnor å utrette det ene miraklet etter det andre.

Alvheim var nå et godt eksempel på hva Arnor hadde oppnådd. Gammel stolthet og gamle fordommer hadde viket plass for forståelse og respekt.

Brage måtte smile litt for seg selv mår han tenkte på hvordan de unge i Arnors vennekrets, hadde latt seg inspirere av Arnors ord og gjerninger. Og helt fra de var barn, hadde de utviklet et sterkt samhold som ingen kunne ødelegge.

Brages tanker ble brått brutt av kong Lysandrions myke stemme:

- Vel, Brage, min venn? Har du kommet til en besluttning? Får Od lov til å slå følge med Arnor og de andre?