Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 13. kap.

4 2 0
                                    


Arnor kom til å tenke på sin læremester Gallanus, og på den samtalen han hadde hatt med han før han selv reiste til blådragenes rike. I de dagene før hans reise, hadde Arnor følt hennes nærvær. Denne ulykkeluge ånden som nå hadde fulgt etter han inn i kong Mandalords hemmelige slott.

Han måtte prøve å komme i kontakt med henne. Men hvordan?

Som regel var det ingen sak å få kontakt med ånder som ønsket hjelp. Men denne, hun som hadde vært i hans tanker i den siste tiden, og som nå hadde vært inne i hans kammerden siste natten, var ikke slik som de andre åndene.

Hun gjorde alt for å holde seg skjult.

Arnor kunne selvsagt ha brukt makt, slik han i enkelte tilfeller hadde gjort med onde ånder. Men i dette tilfellet ønsket han ikke å bruke tvang. Av en eller annen grunn var han blitt nysgjerrig på denne ånden som hadde vekket noe i han. Kontakt med en sjel som var lik som han selv.

I de dødes verden. I Fredens enger:

Cama var på vei gjennom åndenes landsby. Hun spurte alle hun så om de hadde sett Elvira.

En gammel mann som sto og klippet på rosenbuskene sine, pekte mot skogen.

- Jeg så at hun gikk mot innsjøen, ærede djinn.

Cama tok vingene fatt. Og i løpet av noen få sekunder landet hun ved sjøen. Det første hun fikk se var de hvite blomstene. Cama forsto raskt hva som hadde skjedd. Hun løftet blikket, og der litt lengere borte, under et tre kunne hun se Elvira.

Cama gikk bort til henne. Da Elvira så Cama komme, reiste hun seg. Den kvinnelige djinnen kunne se tårene som rant nedover kinnene til den unge kvinnen. Hun la armene rundt henne, og med et sårt hulk la Elvira hodet mot djinnens bryst.

- Å Elvira, hvisket Cama. - Jeg kan føle din sor og smerte. Jeg skulle ønske at jeg kunne hjelpe deg. Og kanskje kan jeg det. Du trenger å tenke på noe annet. Og jeg tror jeg har det riktige oppdraget til deg.

Elvira prøvde å protestere, men Cama stoppet henne.

- Ikke vær redd. Ditt beskytterverv har du fortsatt. Din protege er ikke i fare, så han trenger ikke deg akkurat nå. Men derimot er det en annen som har behov for din hjelp. Vi har akkurat fått inn en ny sjel til Fredens enger. Det tok litt tid før hun våknet, for hennes død var så brå og brutal at hun trengte litt lengere tid til å hvile.

Elvira måtte innrømme for seg selv at Cama hadde kanskje rett. Det beste var selvsagt at hun fikk noe anet å tenke på.

Cama ventet ikke på at Elvira skulle bestemme seg. Og før den unge kvinnen rakk å svare, hadde djinnen grepet hånden hennes. Cama slo de hvite vingene rundt dem begge, og et magisk gylent lys flommet ut fra Camas kropp. Lyset var så kraftig at Elvira måtte lukke øynene. Da hun tilslutt klarte å åpne dem igjen, hadde Cama slått vingene tilbake.

Elvira så seg forferdet rundt. De var ikke lenger i skogen. I stedet sto de på en grønn slette, og foran dem sto en stor borg. De tårnhøye steinmurene var grå av elde og diverse efeyplanter og andre vekster vokste vilt og ukontrollert fra både tak og vegger.

Elvira visste hvilken borg hun sto foran. Denne borgen ble brukt som et samlingssted for nye sjeler.

Cama slapp hånde til Elvira. Taus gjorde hun en bydende bevegelse med den ene armen. Et tegn på at hun ville at Elvira skulle gå inn i borgen.

- Ikke vær redd, sa Cama vennlig. - Borgens voktere vet hvem du er og hvorfor du er her.

Elvira stirret lenge i sjokk på den store bygningen. Det var her på dette stedet at de nye sjelene fikk forskjellige skjebner. Elvira husket den tiden da hun selv hadde vært der. Det var her i denne borgen hun hadde opplevd alle sine gjendfødelser før hun ble en beskytterånd.

Den unge kvinnen svelget. Borgen vekket opp gamle minner som hun lenge hadde prøvd å glemme.

Elvira snudde seg mot Cama. Men den kvinnelige djinnen var lat borte. Elvira gikk bort til borgporten og banket på.

De gamle jernhengslene knirket noe forferdelig da porten ble åpnet, og en munkekledt skikkelse kom til syne. Den svarte drakten sopte langs bakken, og under den mørke hetten, kunne Elvira se to lysende øyne.

- Vær hilssset, Elvira, hvisket skikkelsen hvesende, nesten som en slange.

Gudesteinen 3: Kampen om VanaheimWhere stories live. Discover now