Khahiss og Leontes skyndte seg inn i den magiske portalen, men før den lukket seg snudde den røde dragedronningen seg mot Tharal.
- Sønn av Lysandrion! skrek hun.
- Du er en tosk! Du tror du har reddet din sønn. Men det har du ikke! Udelas er min slave, min eiendom! Men som den tåpen han er prøvde han i sine tanker å forråde meg. Så derfor, skal han lide en foræders død!
Ut fra den magiske portalen kom en lang, rød tentakkel susende. I enden var to skarpe brodder!
Før Tharal rakk å reagere, hadde den lange tentakkelen boret seg inn i brystet til Udelas. Rødt blod sprutet og traff Tharals ansikt og klær.
Udelas kropp skalv da de skarpe broddene trengte seg gjennom hud og bein og rett inn i hjertet hans! Tharal stirret ned på han.
- Nei, NEI!
Prinsen prøvde å gripe tak i sverdet for å hugge av den fryktelige tingen som hadde satt seg fast i sønnens bryst. Men Khahiss var for rask. Med et kraftig rykk, dro hun tentakkelen brutalt ut av Udelas kropp før Tharal rakk å heve sverdet.
Gallanus hadde i mellomtiden klart å finne løsningen på Khahiss's magi. Han fikk fjernet den flytende, glødende steinmassen, så nå var steingulvet i katakomben helt vanlig igjen.
Han og kong Lysandrion kom løpende til, men det var alt for sent. Udelas var død, og Khahiss og hennes trofaste slave Leontes var borte.
Etter at hans herskerinne hadde drept Udelas, hadde den mørke alven lukket portalen.
Lysandrion stirret forbitret mot det stedet der portalen nettopp hadde vært. Han løftet hånden og knyttet fingrende rasende.
- Forbannet være deg, Khahiss! Jeg sverger ved mitt blod, at dette skal du få betale for!
Tharal lå fortsatt på kne på gulvet. Han bøyde seg over Udelas blodige kropp som hvilte i armene hans, og han lente hodet mot det bleke livløse ansiktet og gråt.
- Min sønn....hvisket han.
_ _ _
I Dødsriket. Vokternes borg.
Inne i åndeborgen gikk Elvira taust gjennom de halvmørke hallene, ledet av en av vokterne. Vokterens mørke klær og kappe hvislet svakt for hvert skritt som ble tatt. Det samme gjorde Elviras hvite kjole.
Fra de mange rommene i hallen, kunne Elvira høre de trøstesløse sukkene og jamringene til forskjellige ånder som holdt til der.
Å hvorfor sa jeg ja til dette oppdraget? tenkte Elvira opprørt der hun vandret dypere og dypere inn i borgen.
Men Elvira visste svaret. Det var på grunn av sjelen hennes. Den var altfor myk. For mild. For hjelpsom.
Den mørke skikkelsen foran henne stanset.
- Heeeer eeeer deeeet.....hvisket den. Vokteren løftet den ene armen, og med en krokete skjellethånd, pekte den mot en dør. En dør som lå helt innerst inne i en sidegang.
Med en hard klump i halsen, gikk Elvira bort til døren. Skulle hun våge dette? Eller skulle hun rett og slett rømme? Rømme tilbake til det fredelige, men ensomme stedet ved sjøen? Hennes såkalte fristed?
Hun snudde seg mot vokteren, men han eller hun eller hvem det nå var, var borte. Som en ånd i en fillehaug.
Elvira var helt alene. Alene med sitt oppdrag. Elvira sukket. Hun løftet hånden og forsiktig åpnet hun døren.
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
