Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 64. Kap.

Lord Amir grep sverdet sitt, men i det samme som de to unge kamphanene skulle til å kaste seg over hverandre, lød med ett en skarp stemme på druidespråket:

Ikhna - apusu chungar set!

Både Rhan og Amir ble truffet av en magisk kraft som fikk dem til å stivne der de sto.

Alle blikk i salen festet seg på det lille følget som kom inn i salen. Den unge mannen som gikk først gjorde en liten bevegelse med den ene armen, magien som han hadde kastet over Rhan og Amir forsvant.

Den unge lorden løftet hodet og stirret forbløffet på den unge svarthårete mannen som rolig kom mot han. De to kvinnene og alven som fulgte han spredte seg til hver sine plasser ved det runde bordet.

Amir så hvordan alle i salen bøyde seg ærbødig for den fremmede, nesten som om han var en kongelig. Alle lederne som satt ved bordet reiste seg og hilste høvisk, det samme gjorde det høyeste rådet.

Kong Mandalord la den ene hånden mot brystet og bukket.

- Vær hilset, A'no'meh. (O'utvalgte.)

Til og med den unge krigeren som hadde utfordret Amir, trakk seg høytidelig til side for å slippe den fremmede unge mannen fram. Han stoppet foran Amir.

Amir gispet langtrukket. Et stille åndedrag av forbauselse. Noe så overjordisk vakker hadde han aldri sett. Så fremmed! Kullsort hår i bølgende lokker, et elfenbenshvitt ansikt med fullkomne trekk med mørke øyne som trakk en til seg.

Men selv om han var mørk og mystisk, lå det en eiendommelig magisk aura over hele hans skikkelse. En aura av noe hellig og mektig. Som om han tilhørte gudefolket.

Amir sto og så på den fremmede, denne gudenes utvalgte som han hadde hørt så mye om, men aldri sett. Før nå.

Arnor smilte. Han ga Amir et kort vennlig blikk, så snudde han seg mot alle de som sto i salen. Og meg en myk og klar stemme sa han:

- Vær hilset alle dere besøkende. Jeg ønsker dere alle velkommen til kong Mandalords slott. Mange av dere har levd i uvisshet i mange år. Men nå skal dere endelig få svar. Mange har lidd mye, men nå skal dere få lindring. Men før vi starter møtet, vil jeg fortelle dere noe viktig. Noe som gjelder alle her i salen.

Arnor gjorde en armbevegelse mot bordet.

- Jeg har fått mange spørsmål om hvorfor Maktens bord er rund. I oldtiden tilhørte dette bordet en gang lysets guder. De ga dette bordet denne formen fordi - et rundt bord gjør ikke en person viktigere enn en annen. Helt siden guden Mitas og hans folk steg ut av Lysets rike og skapte Vanaheim, bar de tre ting i sine hjerter. Vennskap, samhold og rettferdighet. Men nå etter skapelsen har det hendt mange ting. Både gode og dårlige ting. De gode tingene er at vi - alle rasene i Vanaheim har lært oss å være tålmodige og forsiktige. Vi har lært oss å være vaktsomme og modig. Det dårlige er at i tillegg til de gode tingene, har også de harde tidene fått oss til å bli mer egenrådige. Vi har alle kjent frykt. Vi har alle lidd på hver vår måte. Mange har mistet noen de var glad i, og alle har vi en stor redsel for det stadig voksende mørket og ondskapen fra både Det svarte vannet og Botan den onde. Jeg er enig med lord Amir. Det er viktig å ære de gamle tradisjonene. De gamle alliansene fra Tidenes morgen. Det er derfor gudene har gitt oss disse tingene: Maktens bord og Maktens tavler. Uten hver av dere, ville ikke dette møtet vært mulig. Dere har alle funnet noe, noe i deres hjerter og sjeler som er verd å kjempe for. Akkurat slik Mitas og hans folk gjorde, da de måtte kjempe mot den mørke guden Marlock. Jeg er Arnor, den utvalgte. Jeg er bæreren av Gudesteinen og Maktens krystall. Jeg kan ikke love hva som vil skje. Framtiden er alltid i bevegelse. Men en ting lover jeg. Og det er at jeg skal gjøre mitt beste. Så lenge det er liv i meg, skal jeg kjempe. Kjempe for Vanaheims frihet!

Rhan kom fram og stilte seg ved siden av han.

- Du er min bror. Du har lært meg hva det vil si å være en mann. Å kjempe for rettferdighet, frihet og alt som er godt.

Høvding Kamapua løftet hodet, og de gule katteøynene hans lyste.

- Jeg har sett hva du har utrettet  i Alvheim. Du har gjort mange mirakler. Jeg har tro på deg.

Prins Ahmet - den unge mannen som var sønn av skogalvenes prins Delois og nagaiprinsessen Kira nikket samtykkende.

- Mine foreldre har fortalt meg historiene om din ætt. Dine forfedre. De store heltene: Druiden Lot og Torak Hvitmarks første konge. Din bestefar kong Alrek og din egen mor Muriel. Akkurat som høvding Kamapua har også jeg sett hva slags evner du har. Jeg er stolt over å kjenne deg. Du er Arnor, min venn. En venn jeg med stolthet vil kjempe sammen med.

Og nå skjedde plutselig noe som kom uventet på dem alle, også på Arnor. Fra rekkene der tilskuerne sto, banet en ung dverg seg vei. Han var ikke like verdig kledt som de andre dvergene: Ciarin, Brage og Gaydor. I stede var han kledt i helt vanlige klær. Han bar vide bukser, støvler, skjorte og vest. Det lange mørkeblonde håret var samlet i en topp på hodet, og det barnslige ansiktet som var fullt av fregner var bredt og med et stort hvitt smil. På ryggen bar han en liten lutt.

Han klatret opp på en stol, og mens han pesende karret seg opp på bordet, sa han:

- Jeg beklager så mye at jeg kommer så sent, men det var ingen som fortalte meg at møtet skulle starte akkurat nå, i natt.

Arnor kastet et raskt overraskende blikk på han, og før han rakk å si noe, sa den unge dvergen:

- Å Arnor! Du aner ikke hvor glad jeg ble da Jarissa fortalte meg at du trengte min hjelp. Meg! Jeg som er den mest klossete av alle dverger!

Arnor lot blikket gli mot det stedet der Jarissa sto. Jarissa var rød i ansiktet av flauhet. Hun hadde ikke fått tid til å fortelle Arnor noe om den ekstra personen hun hadde tatt med seg. På Jarissas reaksjon, forsto Arnor at dvergen snakket sant.

Dvergen hadde endelig funnet balansen oppe på bordet, og mens han pustet ut som en fjellklatrer som hadde nådd sitt mål, hadde Arnor fått samlet seg, og før noen rakk å komme med upassende utbrydd over denne uventete situasjonen, skyndte han seg til å presentere han.

- Ærede gjester, dette er Od. En av mine eldste venner.

Od viftet ivrig med den ene hånden mens han smilte over hele ansiktet.

- Jeg rakk akkurat å høre prins Ahmets fine ord til deg, Arnor. Nå vil jeg si mitt. Selv om jeg bare er en vanlig dverg, og klosset sådan, beskyttet du og dine meg. Alle dere unge som sitter her ved dette bordet...

Od snudde seg rundt og bukket til de andre utvalgte, Rhan, Jarissa, Ahmet og Nadine.

- Også du, prinsesse Tamera. Du må ikke tro at jeg har glemt deg. Alle dere ga meg vennskap - et vennskap fylt av godhet.

Od's ord fikk mange i salen til å skamme seg. Det var ingen som rynket på brynene lenger. I stede sto de alle helt tause mens de betraktet den unge dvergen som sto der og vred på seg, som om han ikke kunne stå stille et eneste øyeblikk.

Arnor bøyde hodet for han.

- Takk, Od, sa han vennlig. - Takk for dine fine ord.

Od ble med ett enda mer ivrig. Og før Arnor rakk å si noe mer, trakk han fram lutten og satte seg ned på kne. Med en klar og melodiøs stemme begynte han å synge en gammel vise om mot og kjærlighet.