Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 84. Kap.

De kongelige dragenes livvakter stilte seg i en beskyttende ring rundt sine herskere og deres rådgivere. Det samme gjorde beskytterne til magikerne og de geistlige.

Gygerne gikk ikke til angrep med en gang, istede ble de stående spredt omkring som om de vente på en bestemt ordre. Det glimtet i alle  former av våpen.

Netanel skyndte seg bort til Mellani som sto sammen med Nadine.

- Jeg håper det høye rådet har en plan, sa prinsen, i det han trakk sverdet. - Og det må være en god plan hvis vi skal unngå at altfor mange av vår nye venner blir massakrert.

Mellani trakk også sitt sverd. Hun klemte hardt om skaftet, og de vakre øynee hennes glødet intenst.

- Bare jeg får drepe så mange gygere jeg vil, ofrer jeg gjerne livet, sa hun.

Netanel så på henne.

- Jeg håper at du får oppfylt ønsket ditt uten at det koster deg noe. Hva venter de på? Hvorfor andriper de ikke?

Akkurat som alle de andre magikerne og geistlige, sto også Nadine klar med sin magiske stav. Hun stirret på fienden som fortsatt sto helt rolig.

- Det viker som om de venter på noe, sa hun.

Det var som om alle holdt pusten, og derfor kunne de høre de tunge løpende skrittene fra den svarte portalen . En ny horde med kraftige kampklare gygere kom hoppende ned, og de ble ledet av en kaosridder kledt i svart rustning. De panserkledte føttene landet med et drønn på gulvet. De vakre dekorerte marmorflisene slo sprekker, og i det han rettet seg opp, brølte den mørke ridderen ut en kommando på gygerspråket.

Med ett ble alt kaos. Det var som om en tornado var blitt sluppet løs der det nettopp hadde vært stille. Skrik og brøl fra de kjempende runget i hele fjellslottet.

Det var ingen som kunne føle seg trygge noe sted. Overalt ble det kjempet.

Midt i den verste kampen, fikk alle nå se Mellanis ferdigheter som kriger. Tyra oppdaget nå hvor feil hun hadde hatt, da hun trodde at alveprinsessen virket liten og forsvarsløs.

Mellani var som en vakker dødelig virvelvind der hun for rundt omkring og delte ut drabelige slag med sverdet. Hun hogg av den ene vingen på en flyvende gorgul som forsøkte å ta sikte på henne med klørnene sine, og nesten uten å tenke, gjorde Mellani helomvending og svingte sverdet igjen. Den blå alveklingen slo med nådeløs kreft mot gorgulens rygg. Sverdet trengte seg tvers gjennom den mørke kroppen og gjennomboret hjertet.

Magien som hadde ligget i dvale så lenge, hadde endelig våknet, og Mellani rakk så vidt å sende sin avdøde far en kort takknemlig tanke for at han hadde vist henne i en drøm hva hennes sanne skjebne var: Å kunne bruke sine ferdigheter som kriger og drømmetyder i frihetens og godhetens tegn.

Kaosridderen hadde med seg en diger hvit sabeltanntiger, og på sin herres befalig kastet dyret seg inn i kampen. Det var mange blant fienden som merket møtet med tigeren som det siste i livet.

- Nadine! ropte Gallanus. - Gjør alt du kan for å holde dem vekk fra bordet! De vil ødelegge kartet!

Mer rakk han ikke å si, før han måtte sende en magistråle mot tigeren som var i ferd med å gå til angrep på dronning Azura.

(Se Gudeseinen bok 3: Dragehjerte 76. kap)

Azura hadde vært så opptatt med å kjempe mot en kvinnelig harpy at hun hadde ikke latt merke til dyret som sirklet seg innpå henne bakfra. Me både Gallanus og lady Ninji hadde sett den, og nå prøvde de begge å gjøre ende på beistet.

Gallanus holdt tigeren fast mens sjøalvens herskerinne kapslet det inn i en magisk boble med vann. Mellani la merke til hva de holdt på med, men tigeren var seig. Det var ikke så lett å drukne den som Ninji hadde trodd.

- Overlat den til meg, sa Mellani raskt, - så får dere tid til å redde det magiske kartet!

Hun tok sats, slo hjul i i løse luften og som en hevnende engel stupt hun ned mot den kjempende tigeren, med sverdet rettet mot den ubeskyttende ryggen.

Men i det samme som Mellani skulle til å presse klingen inn i den hvite manken, klarte dyret å bryte lady Ninjis magi. Vannbobblen brast, og tigeren gjorde et kast med det digre hodet. Den åpnet en kjeft så stor at den kunne ha slukt Mellani i en eneste jafs. Men inne i det veldige gapet var det noe som beveget seg.

Instinktivt kastet Mellani seg ned fra den massive tigernakken og rullet til den ene siden, vekk fra faren.

En lang, lyserød tunge skjøt fram og pulviriserte en stor søyle like ved alveprinsessen, og da hun kom seg på bena, spyttet dyret ut en haug med grus. Tungen skjøt fram for annen gang, og nå hadde ikke Mellani noen mulighet til å gjemme seg, så hun ble stående og holdt sverdet foran seg. Det lot til å være sørgelig ustrekkelig, men hun hørte dyret frese i smerte, da klingen traff tungen.

Netanel så hva som hendte. Han sto ved siden av Nadine som prøvde å finne ut hvordan hun skulle klare å berge det magiske kartet fra å bli knust av fienden. Netanel så hvordan Mellani prøvde å få bukt med kjempetigeren, men så la han merke til noe som ga et støkk i han.

En kraftig gyger prøvde å komme overraskende på Mellani bakfra! Han bar en diger trollhammer og deljet til alle som sto i veien. Til og med hans egne fikk gjennomgå.

-Pokker! bannet Netanel. Han sto alt for langt unna til å kunne hjelpe Mellani. Samtidig så måtte han beskytte Nadine.

Nadine sto med ryggen til. Hun sa ikke noe, men hun kunne merke Netanels fortvilelse. Nadine kastet et raskt blikk rundt seg, og hun så hvordan de forskjellige kampene bølget uregelmessig fram og tilbake.

Jeg er nødt til å finne en løsning på dette, ellers vil vi alle være fortapt! Tenkte Nadine desperat. Men hva?

Mens hun sto slik og stirret oppråd rundt seg, slo plutselig en tanke ned i henne. En tanke som hun burde ha kommet på for lenge siden.

Calibors bok! Boken som hun hadde forminsket og som nå lå i en tøypose festet til beltet. Boken som var en av de gudommelige gavene som Arnor og hun og de andre hadde fått. Boken som inneholdt eldgammel magi, like gamle som gudene selv!

Var det mulig at det kunne finnes magi der, som kunne hjelpe dem?

Akkurat som Arnor hadde oppdaget sin kontakt med både Gudesteinen og Maktens krystall, at han kunne bruke kreftene fra dem uten å holde i steinene, slik hadde også Nadine det med Calibors bok.

Hun trengte ikke å åpne boken engang. Det var nok at hun bare ba den om hjelp, så fant den selv ut løsningen.

Nadine skyndte seg til å finne fram boken. Den var så liten at hun kunne skjule den inne i hånden. Så mens hun lukket fingrene rundt den lille boken, la hun den andre hånden mot kanten av rådsbordet, så ba hun instendig:

- O'Calibors bok, du som en gang tilhørte lysets guder! Jeg ber deg, hjelp oss! Beskytt det magiske kartet så det ikke blir ødelagt av Botans lakeier!