Delar sto og snakket med Mandalord, da Arnor i full fart kom stormende inn i rådsrommet. Morgenmøtet var over og det var bare de to mennene tilstede.
Både Delar og den blå dragekongen stirret overrasket på den unge mannen som sto likblek i ansiktet.
- Hva er det, sønn? utbrøt Delar. - Hvorfor ser du så bekymret ut?
Arnor trakk pusten heftig.
- Jeg har dårlige nyheter! Vi er nødt til å forandre på alt vi har tenkt på! Mandalord, du må samle rådet, nå med en gang!
- Men morgenmøtet har allerede vært, sa dragekongen.
- Likevel, du må samle alle, på nytt!
Delar gikk bort til Arnor, og med et strengt blikk grep han sønnen om skuldrene.
- Arnor, nå må du puste rolig. Jeg ser at det er noe som plager deg. Det er best at du forteller alt fra begynnelsen.
Arnor sukket tungt.
- Jeg fikk nettopp en telepatisk melding fra Gallanus.
- Din læremester blant druidene? undret Mandalord.
Arnor nikket. - Ja. Og han fortalte meg noe urovekkende.
- Hva da?
Arnor fikk et smertefullt utrykk i ansiktet.
- Khahiss har vært i Alvheim.
Delar og Mandalord stirret på hverandre.
- Det er umulig! protesterte Delar. - Den magiske muren er ugjennomtrengelig! Det er bare Lysandrion som kan styre den!
- Det er riktig, svarte Arnor. - Men hun fikk hjelp.
- Av hvem da?
Arnor var usikker på hvor mye han skulle fortelle, men han fant fort ut at det ikke var noe vits i å lyve. De ville få vite sannheten uansett. Så derfor fortalte han alt, hele meldingen som Gallanus hadde sendt.
Om hvem som hadde hjulpet de røde dragenes dronning i å flykte fra kong Mandalords fangehull, om den fatale stunden da Khahiss ankom Alvheim, alle tyveriene og drapene, og til slutt hvordan hun på nytt klarte å flykte fra Alvheim.
Delar og Mandalord sto helt stiv av sjokk etter å ha hørt alt det vonde som hadde hendt i Alvheim. Og enda visste de ikke noe om Tharals selvmordsforsøk. Av den enkle grunn at Gallanus selv ikke visste om det. Han hadde vært så opptatt med å forberede seg til oppdraget sitt, at han hadde ikke fått med seg at Tharal, Delars fosterbror i sorg over sin sønns tragiske død, hadde prøvd å ta livet av seg.
Lenge var de tre mennene uten ord, bare rystet. Rystet helt inn i sjelen.
- Muriel...og de andre...? begynte Delar mens han prøvde å komme seg over sjokket.
- Det går heldigvis bra med dem. Men det gjorde det ikke med Udelas. Han ble drept av Khahiss i det hun og hennes lojale hjelper Leontes flyktet.
Delar lukket øynene i et smertefullt øyeblikk. I hjerte følte han med familien.
- Du sier de flyktet, sa Mandalord alvorlig. - Hvor hen?
- Til Ankor.
Delar rykket til. - Ankor! Så, det var derfor du ikke ville at Rhan skulle reise dit! Du visste hva som hadde hendt.
- Nei, far, svarte Arnor lavt. - På den tiden visste jeg det ikke. Jeg hadde bare en følelse av at det var noe som ikke stemte. Magien jeg har er sterk. Den lar meg få innblikk i tiden. Men tiden er alltid i bevegelse. Det jeg ser er kanskje ikke hele sannheten. Men nå etter Gallanus's telepatiske melding vet jeg med sikkerhet at den følelsen jeg hadde ikke var feil. Khahiss er tilbake i Ankor. Hva slags planer hun har, vet jeg ikke. Bare en ting er jeg helt sikker på.
- Hva da?
- Før hun flyktet stjal hun mange dokumenter fra kong Lysandrions skattekammer. Dokumenter om vår reise og våre planer. Far, Deres høyhet. Jeg er veldig bekymret. Jeg frykter at Khahiss vil røpe alle våre planer til Botan! Hun vet at vi har planlagt å møte kong Akan. Hun vet at vi har planer om å samle se siste fri folkene til opprør. Hun vet om hærene vi har samlet i Alvheim. Og hun vet...hvem jeg er. Min identitet er ikke lenger hemmelig.
Kong Mandalord fikk fart på seg.
- Du har rett, Arnor. Vi må legge nye planer. Jeg skal tilkalle rådsmedlemmene.
_ _ _
(I Dødsriket.)
Djinnen Dahela sto inne i Vokternes bibliotek, da han brått fikk telepatisk kontakt med Cama. Dahela kastet et raskt blikk på Elvira som drev på med å lete blant de mange tårnhøye bokhyllene, på iherdig leting etter en bok som kunne hjelpe henne med hennes andre oppdrag: Hvordan hjelpe en hvileløs ånd.
Hun var så opptatt med å lete, at hun la ikke merke til at Dahela forsvant.
Cama sto ute i den store halvmørke hallen, da Dahela brått dukket opp foran henne. Dahela la armene i kors over det brede brystet, og blikket var strengt.
- Hva vil du meg, Cama?
- Jeg har funnet en som kan hjelpe Elvira.
- Hvem da?
Som en av lederne for skytsenglene visste også Dahela om Elviras personlige problemer. Men han var ikke kommet så langt i tanker og handlinger som Cama, med å finne løsninger.
Cama slo de hvite vingene sine til side og avslørte den som hun hadde med seg. Dahela stirret målløs på den unge ånden som sto foran han. Han forsto raskt hvem dette var, og et lite smil bredte seg om leppene hans.
- Jeg forstår, sa han muntert. - Jeg skal ikke spørre hvor du har hentet denne karen. Det overlater jeg til Herren.
Cama gjorde et stolt kast med hodet.
- Jeg har ingen hemmeligheter for vår Herre. Stynox vet alt. Og jeg har hatt både hans og skjebnegudinnenes tillatelse til å gjøre dette.
Dahela nikket.
- Ikke dårlig, Cama. Du imponerer meg. Jeg trodde ikke at du kunne være så slu. Men, jeg er helt enig. Dette er den beste planen.
Dahela snudde seg, og gjorde tegn til ånden at den skulle fløge etter han. Så førte han ham til den store døren til biblioteket. Han åpnet døren, og med rolig stemme sa han:
- Elvira, jeg har hentet en som kan hjelpe deg.
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
