Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 81. Kap.

Det gikk som alle hadde håpet på. Mortaeusblomsten virket for full kraft. Alle i kong Mandalords slott merket den mirakuløse forandringen på prinsesse Mellani. Fra å være stolt og sta, ble hun mer og mer lik den vennlige kvinnen som hun hadde vært lenge før hatet mot menneskene kom.

Fyrstinne Adonei ble rørt hver gang hun fikk rapport av Moira, om datterens lynraske framskritt. Og hjertet hennes svulmet av lykke og glede over at den planen som hun hadde hatt med Mortaeusblomsten ikke hadde vært forgjeves.

Mellani ble ofte sett sammen med både Netanel og Legolas mens de fortsatt var i den blå dragekongens slott, men etter at de reiste til Alvheim for å iverksette forsvaret av de skjulte rikene, ble Mellani mer og mer stille og tilbakeholden.

Akkurat det samme som Muriel erfarte da hun for mange år siden kom til Alvheim, det samme oppdaget Mellani nå.

Fri for ansvar. Fri til å bare være Mellani, ikke en prinsesse som måtte tenke på de store sakene til felleskapets beste.

Riktig nok var det moren hennes som hadde vært lederen over folket deres etter kong Eltolads død. Men som deres eldste datter hadde Mellani også følt på ansvaret om å beskytte både seg selv, sin familie og folket.

Men i kong Mandalords slott fantes det så mange mektige personligheter som fikk de viktigste oppgavene. Mellani ble selvsagt behandlet med høflighet. Hun hadde vært med på noen få møter, men bort sett fra det, var Mellanis dager lange, uten at noe spennende skjedde.

Mellani prøvde å få kontakt med andre unge kvinner, men de var bare opptatt av å spille på harpe, synge, skrive kalligrafi og brodere.

Så en dag ble hun innkalt til Det høyeste råd, og der møtte hun Nadine.

Mellani ble svært overrasket da hun fikk høre hvem denne unge alvepiken var og hvilken oppgave hun hadde. Så ung som hun var. Yngre enn Mellani selv.

Mellanis hjerte sank i brystet på henne, og med ett følte hun en udefinerbar sorg. En sorg over at ingen hadde bruk for henne og hennes ferdigheter.

Men da medlemmene i det ærvedige rådet fortsatte å snakke, sa de ting som fikk Mellanis humør til å stige, og under samtalen møtte hun blikket til Nadine. Alvepiken ga henne et lyst smil og Mellani nikket høytidelig tilbake.

Da de var ferdige med å si alt, vendte sølvdragenes dronning seg mot Mellani.

-Både prins Netanel og prins Legolas har fortalt oss om dine ferdigheter som kriger. Alle vi i dette rommet trenger en som kan hjelpe oss hvis fienden kommer. Og hvis dine ferdigheter innen sverdkunsten stemmer med det vi har hørt, så er du, prinsesse Mellani meget velkommen til å være Nadines beskytter. Alle de andre har fått sine, det var bare hun som var igjen. Nadine er kjent for å bære kresen, og hun ville ikke ha noen annen beskytter enn deg. Derfor var hun villig til å vente til du, Mellani ble frisk nok.

- Men hvorfor? undret Mellani. - Vi kjenner ikke hverandre.

- Jeg er akkurat som deg, Mellani, svarte Nadine. - Vi er begge drømmere. Jeg har hatt en drøm der jeg så deg og meg. At vi skulle møtes og at vi skal kjempe sammen om å hjelpe Arnor og de andre. Vil du? Vi har ikke så mye tid på oss, før jeg må vende tilbake til mine oppgaver. Så du må bestemme deg, nå. Vil du være min beskytter?

Nadine rakte fram den ene hånden. Mellani ble stående å tenke seg om, så grep hun den.

-Jeg har hørt mye om Arnor. Det gleder meg at jeg får lov til å kjempe sammen med dere.

- Godt, sa Lunheta og smilte tilfreds. - Nadine gå tilbake til din plass og Mellani, du viker ikke fra hennes side.

🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀🍀

Da de var på vei til Alvheim, gav Darami Netanel den ringen han hadde fått av den grønne dragekongen Aragul.

Netanel ble forferdet, og Darami fortalte den unge prinsen alt hva han og Aragul hadde mistanke om.

Netanel stirret på ringen som lå i håndflaten hans.

- Det er visst aldri ende på Botans ondskapsfulle planer. Monstre, demoner, svarte drager og vandøde. Hvordan skal vi klare å bekjempe slike uhyrligheter?

- Nå må du ikke glemme, Deres høyhet, sa Darami alvorlig. - At Botan er ikke den enste som har mektige krefter bak seg. Også vi er sterke. Vi må bare organisere og få fordelt kreftene der de trengs.

Netanel kastet et langt blikk mot sør, der hvor de høye og mektige fjellene til blådragene reiste seg. Legolas som sto sammen med han, fulgte blikket hans.

- Du tenker på Mellani, hvisket han forståelsesfult. - Om hun vil klare seg.

-Jeg er i tvil, Legolas, innrømmet Netanel lavt. -Om hvor jeg bør være. Om jeg skal forsette å følge dere til Alvheim, eller om..

- Eller om du skal snu og dra tilbake, fullførte Legolas.

Alveprinsen la en hånd på skulderen til Netanel.

- Netanel, sa han. - Du elsker henne. Lytt til hjertet ditt, ellers vil du aldri få svar på det du lurer på.

Netanel så på sin venn. Ved første tanken var han på nippet til å ville gjøre som Legolas sa, men så kom tvilen tilbake. Legolas så det, og han skyndte seg til å tilføye:

-Du har virkelig lykktes med din tålmodighet. Mellani er blitt mer og mer oppmerksom på deg. Hvis du mener at du vil ha henne ved din side resten av livet, ja da er det på tide at du legger tvilen bort, og sier henne sannheten. At du elsker henne. Krigen er over oss og vi må alle kjempe våre slag. Ingen av oss vet hvem som vil overleve. Vil du at Mellani kanskje skal dø uten å få vite hva du føler for henne?

-Kong Lysandrions sønn, Delar opplevde akkurat det samme, da han ble forelsket i Muriel, sa Darami. - Han hadde den samme tvilen som deg, Netanel. Både han og Muriel kjempet lenge imot sine egne følelser. Det holdt på å gå galt, men tilslutt vant kjærligheten. Jeg kan se at du har sterke følelser for Mellani, og derfor vil jeg råde deg, min venn. Dra tilbake til henne. Du vil ikke få ro over deg hvis du blir med oss. Din plass er hos Mellani, og det har bi forståelse for.

Darami stakk hendene innenfor kappen og tok ut to blå dragekuler. Han kastet dem opp i luften. Den ene i retning av dragefjellene og den andre mot vest - mot Alvheim.

-Gå, sa Darami til Netanel. - Jeg skal lukke porten etter deg.

Endelig hadde Netanel bestemt seg. Han gikk bort til porten som sto nærmmest han og da han var kommet innenfor, snudde han seg og ga vennene sine et kort, takknemmlig blikk.

-Må gudene være med dere, sa han.

- Må gudene være med deg og, min venn, svarte Legolas.

Darami gjorde en rask bevegelse med armene og portalen lukket seg. Den unge dragekrigeren holdt ut den ene hånden og da dragekulen landet i håndflaten hans, sukket han:

- Vel, så var det oss to.

Han gikk bot til den andre portalen. Og nå måtte Darami gjøre akkurat det samme som Arnor, da han og Rhan dro til Thrag. Etter at Legolas var kommet innenfor, tilkalte Darami kulen og med et raskt byks kastet han seg inn gjennom portalen før den lukket seg helt.