Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 9. kap.

To menn sto og ventet utålmodig.

- Kommer hun ikke snart? Jo lengere vi må vente, jo større blir risikoen for at vi blir oppdaget!

- Nå må du ta det rolig. Min herskerinne kommer. Det er fortsatt litt tid igjen. Forresten, fant du den?

Den ene trakk den mørke kappen litt til side, slik at den andre skulle få se hva han hadde. Vennen kastet et raskt blikk på tøyposen som hang på hoften hans.

- Ah, utmerket!

- Hva var det? Jeg synes jeg så noe!

De to mennene rykket forskrekket til. Det hvislet svakt i luften og fakkelen som den ene holdt i sluktes. Der de to mennene sto i mørket, kunne de høre et dunk. Noen hadde landet på gulvet bak dem.

Subbende skritt lød, og den yngste av de to mennene gispet forskrekket til da en iskald hånd - eller var det en hånd - ble lagt over munnen hans. Hans skrekkslagne øyne stirret over håndkanten.

En myk, glatt stemme snakket, nesten så lavt som en hvisken:

- Hvor er den? Hvor er trylledrikken?

Den livredde mannen åpnet kappen og med skjelvende hender tok han fram posen som hang i beltet.

- H-her!

Posen ble revet ut av hendene hans, og i det samme traff et slag han over øret og rev opp hodebunnen i et langt, dypt og sviende sår helt inn til skallen.

Den unge mannen, som i mange år hadde tjent som tjener i Ypperstemagikkerens hus, og som hadde hjulpet sin venn med å stjele den magiske drikken, døde momentant.

Det var et lite vindu i rommet. Og akkurat i dette øyeblikket kom månen til syne fra de mørke skyene utenfor. Måneyset strålte inn gjennom det lille vinduet og den andre mannen, han som var vennen til den døde, fikk nå se den ukjente.

Det var et kvinnelig vesen. Ansiktet hennes var helt fryktelig. Huden hennes var svart og rød med ansiktstrekk som kunne minne om et menneskes. Nesen var ikke så fremtedende, den gikk i ett med resten av ansiktet. Øynene var svært smale, mørke, skjeve og...og med en pupill som gikk rett ovenfra og ned som en strek. Munnen var bred, leppene smale og svært røde, akkurat som tungen som lekte over dem iblant. Ørene syntes ikke, og i stede for hår hadde vesenet lange vifteformet skjell som lå som en hjelm om det ovalformete hodet. Hun var smal, med lange armer og ben og grasiøse bevegelser.

Den unge mannen kunne se at hun hadde et par, tre stykker skarpe og spisse finnelignende oppoverbøyde tagger på albuene og underarmene.

Til sin store skrekk så han at den ene pekefingeren hennes som var en lang, bøyd og svært hard og skarp klo, var full av blod. Blodet fra hans venn. Det rant nedover hånden og armen.

Den unge mannen slo hånden over munnen og med et lite gulp, tvang han den ubehagelige følelsen vekk. Han sukket tungt og våget seg til å kikke ned på den døde kroppen som lå på gulvet foran føttene hans.

- Min frue, mumlet han oppgitt. - Var det nødvendig å drepe han? Han var...

Han skulle til å si «min venn», men så fikk han se blikket hennes. Det kalde, følelsesløse blikket til et vesen som overhode ikke respekt for andre enn seg selv. Heldigvis rakk han å stoppe ordet i tidet, og raskt sa han:

- Jeg mener, han var til nytte for oss. Vi trenger noen som kan spionere og som...

Lenger kom han ikke, før dette vesenet som var hans herskerinne, kastet seg over den døde kroppen. Med et dyrisk snerr bet hun tak i halsen og rev av en bit. Da hun var ferdig med å spise, rettet hun seg opp. Hun tørket seg over e blodige leppene, og de røde øynene hennes rettet seg mot den unge livredde mannen som sto og skalv av redsel bak henne.

- Takk, Udelas, for et perfekt måltid. Nå, gå og hent Leontes. Jeg vil at han skal vokte kisten min når jeg sover.